37,5 prosent av medlemmene av landets kommunestyrer er kvinner. For ti år siden var andelen 33 prosent. Med samme tempo vil det ta over 30 år før kjønnene er likt representert i kommunestyrene, skriver hun.

Egentlig er gubbeveldet verre enn dette. For bare 20 prosent av landets ordførere er kvinner, og bare 23 prosent av lederne i kommunale utvalg, råd og styrer. Bare hver femte listetopp var kvinne ved forrige kommunevalg. Ifølge Navarsete domineres partienes nominasjonskomiteer av menn, som altså setter seg og sine likemenn først. Hun har ett råd til partier som ønsker en bedre kjønnsbalanse i kommunestyrene: Plasser annenhver kvinne og mann på listene, og husk at det er den øverste plassen som er mest synlig.

Kommunalministeren, som administrerer valgloven, vil ikke lovfeste kvotering i kommunestyrene. Det er fornuftig. Kvotering har i høy grad bidratt til bedre likestilling mellom kvinne og mann, men kjønnskvotering i valgloven er antakeligvis å trå selve demokratiet for nær. Løsningen ligger hos partiene, lokalt og sentralt. Flere har kvotering i partivedtektene, og nominerer annenhver kvinne og mann, men når velgerne har sagt sitt, blir altså ikke resultatet bedre enn at to tredeler av de valgte kommunestyrerepresentantene er menn.

Etter at Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» så dagens lys i 1986, har alle regjeringer hatt omtrent like mange kvinner som menn. Men ellers har det gått forbausende tregt med likestillingen i politikken. Og det er ikke fordi kvinner ikke engasjerer seg i aktiviteter utenfor hjemmet. Store deler av det frivillige organisasjonslivet her i landet har i årtier vært båret oppe av kvinner.

Det er ikke bedre i andre maktsentra. I fagbevegelsen er det flest menn som har tillitsverv, selv om like mange kvinner er medlemmer. De store selskapene ledes fremdeles stort sett av menn. Det er 100 år siden kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalg. Men likestillingskampen er ikke brakt til noen ende ennå.