Fattige finner vi blant helt vanlige folk, som enslige mødre og minstepensjonister. Svært mange har store problemer med å få endene til å møtes. Også barnefattigdommen, barn av fattige foreldre, er sterkt økende her i fylket. Skal vi tro foreningen.

Kampen mot den norske fattigdommen var de rødgrønnes jobb nr. 1. Dette var en av de viktigste begrunnelser for dannelsen av dagens regjering. Under valgkampen i 2005 garanterte SVs Kristin Halvorsen for at den norske fattigdommen skulle avskaffes, om de rødgrønne fikk regjeringsmakten. Hun overtok som finansminister, og kunne ta grep for å rette opp helt vesentlige skjevheter, men lite ble gjort for å løfte opp de svakeste gruppene blant oss.

Levekårene i Norge er kraftig forbedret for folk flest de siste tiårene. Men velstanden har økt mest for de velstående, og en voksende middelklasse. De som av ulike grunner faller utenfor i arbeidslivet har det verre enn tidligere. Og det er en voksende gruppe.

Dersom vi legger EUs relative fattigdomsmål til grunn, har rike Norge om lag 450 000 fattige. Dette er mennesker som tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten, eller om lag 150 000 kroner årlig. I siste nummer av tidsskriftet Plan, som tar opp den norske fattigdommen på bredt grunnlag, finner vi de typiske lavinntektsgruppene blant minstepensjonister, sosial- og uføretrygdede, ikke-vestlige innvandrere, langtidsledige og unge arbeidsledige.

Regjeringen må ikke forlate ambisjonen om å utrydde fattigdommen i vårt samfunn, selv om det er svært krevende. Viktigste tiltak ligger i å skape et arbeidsmarked som gir plass til flere, og her har regjeringen gjort en bra jobb. Men det er også nødvendig gi offentlige stønadsordninger et skikkelig løft. Og det er spesielt viktig med gratis fellestiltak, i skole og fritid, som fanger opp 85 000 norske barn som lever i fattigdom. Denne gruppen øker, noe som er helt uakseptabelt.