Nåtidens mest eksporterte norske dramatiker Jon Fosse mottok fredag Den internasjonale Ibsenprisen med heder, ære og 2,5 millioner kroner under en tilstelning på Nationaltheatret.

Juryen ga Fosse prisen blant annet for «hans unikt dramatiske forfatterskap, et forfatterskap som åpner vakre vyer mot de ordløse mysteriene som er menneskets følgesvenn fra fødsel til død». Fosse beskrives som mer enn et ledende navn i moderne drama, han er «et univers i seg selv».

– Jeg blir litt rørt. Det er veldig fine, kloke og rause ord. Men jeg holder det også litt på avstand, sier prisvinneren til NTB.

Må holde avstand

– Beskjedenhet er en dyd?

– Å holde avstand er en måte å klare seg på. Det er også noe av grunnen til at jeg får prisen. Jeg hadde ikke fått prisen om jeg var en sånn fyr som gikk i taket, utdyper Fosse.

– Er du litt beklemt over å få denne hederen?

– Ja, det er jeg. Men også litt glad. Sånn er det. Motsetninger utfyller.

Ibsen og eg

Da en fransk journalist på pressekonferansen fredag spurte hvordan det oppleves å bli omtalt som et geni, svarte Fosse «Det er ikke meg de snakker om, det er ikke Jon».

– Jo, du kan godt si jeg er en beskjeden fyr, nikker hovedpersonen og medgir at han med tiden også har konstruert et fast svar som leveres hver gang han får spørsmål der hans eget forfatterskap sammenlignes med - nettopp - Ibsens:

– Jeg pleier å si at det er en urettferdig sammenligning. For Ibsen, og for meg. Det blir som å sammenligne en maler med Shakespeare. Det går heller ikke an. Og blant dramatikere er Ibsen nummer to, Shakespeare nummer én.

Jon Fosse kan imidlertid forstå at sammenligningen gjøres:

– Det er egentlig helt naturlig. Ibsen er kjent verden rundt. Så når mine stykker settes opp verden rundt, og Ibsen var norsk og jeg er norsk, så er det en nærliggende sammenligning.

Tredelt personlighet

Den internasjonale suksessen - med oversettelser til nesten 50 språk og en samling sceneproduksjoner som overstiger 900 på verdensbasis, med tilhørende premierefester, cocktailpartyer, intervjuer og stjernestatus - har ikke gått til hodet på den bergensbosatte 50-åringen med oppvekst i Hardanger-bygda Strandebarm.

– Jeg prøver å leve mitt liv så normalt som mulig, sier han.

Etter at Fosse faktisk skjermet hodet i hendene de første minuttene med skryt fra juryens Leif Zern, sto dramatikeren fram som blid, trygg og avslappet. En times pressekonferanse på engelsk, etterfulgt av to timer med en-til-en-intervjuer med 13 norske og internasjonale medier på formiddagen, før ettermiddagen kom med festivitas, prisoverrekkelse og feiring.

– Hvordan håndterer denne «stille fyren» fra Vestlandet denne internasjonale oppmerksomheten, suksessen og viraken?

– Jeg deler meg selv i tre personer. Det er den offentlig Fosse, han som deltar og som omgås. Så er det den private Jon som rusler tur med hunden. Og så er det Jon som skriver. Det private er privat og stengt. Jeg er veldig privat. Det er veldig viktig for meg. (ANB-NTB)