«Mini Ninjas» har masse sjarm og gode ideer, men moroa går fort over.

Hiro er den siste ninjaen som kan redde verden. Tidligere har alle de andre ninjaene fra klanen dratt ut mot mørket i horisonten - for å finne ut hva som skjer utenfor den isolerte landsbyen. Ingen har vendt tilbake. Og hvorfor forsvinner alle dyrene fra skogen?

Det er altså stille dager i ninjabyen. Bare mesteren og du selv er igjen. Tting ser mørkt ut. En ondskap vokser og gjør uskyldige skogsdyr om til soldater. Selv liker jeg denne åpningen av spillet. Grafikken er kul, asiatisk og sjarmerende på samme tid. Musikken er ninja-aktig nok, og stemmeskuespillerne gir tyngde.

I starten har du kun deg selv og ditt sverd å stole på. Snart oppdager du at mulighetene etter hvert blir mange. Det er manuskriptruller rundt om i de ulike brettene, og hver rull gir deg en ny trylleformel. Du finner snart også flere ulike planter du kan plukke opp, penger, bomber og oppskrifter. Stilig, tenkte jeg i starten. Så oppdaget jeg at de fleste trylleformularene, plantene og alt det andre egentlig ikke er verd bryet.

«Mini Ninjas» blir, etter hvert som du går gjennom det ene uinspirerende brettet etter det andre, mer en jobb enn en fornøyelse. I starten tror du likevel at jobben fører noe sted. Figurene og noen brett har sjarm. Mene hva med alle tingene du samler opp? Og bombene og plantene? Vel. De er sjelløst plassert rundt om i det som etter hvert framstår som livløse landskap. Etter å ha spilt gjennom hele spillet (ja, jeg angrer), trengte jeg stort sett bare sverdet mitt på normal vanskelighetsgrad.

For uansett hvor hardt spillutviklerne prøver å herme etter «Zelda»-serien og spill som «Okami», går likheten kun på utsiden. Kampene blir snart kjedelige, for det er bare fem-seks ulike fiender i hele spillet. Brettene er simpelt konstruerte, og veggene som hindrer din frihet blir raskt irriterende. «Mini Ninjas» er de tapte muligheters spill fra danske IO Interactive.