Så da har den årlige Woody Allen ankommet, like trofast som sommerregnet!

Mens andre drar på ferie for å lade opp batteriene, drar Allen utenlands for å lage film. Han filmer seg igjennom de europeiske hovedstedene i et så radig tempo at han trolig kommer til å ende opp med en film fra Oslo innen dette tiåret er omme.

Før den tid har Woody mellomlandet i Roma, der vi får et knippe småmorsomme filmnoveller som utspiller seg i den evige stad. Det er ingen forbindelse mellom disse historiene, annet enn at de alle tilfeldigvis utspiller seg i samme hovedstad. Man kan kanskje hevde at de alle på hvert sitt vis handler om konsekvensene av berømmelse, men det er nok å ta litt hardt i.

Vignettene i «To Rome With Love» hadde nok fungert best som selvstendige episoder plassert på rekke og rad, men Allen har valgt å flette dem inn i hverandre. Uten nevneverdig hensyn til at enkelte av dem utspiller seg i løpet av noen timer, mens andre spenner over flere uker.

I den beste biten møter arkitekten John (Alec Baldwin) en ung utgave av seg selv (Jesse Eisenberg). Han gjenopplever en dødsdømt romanse fra sidelinjen, ute av stand til å overbevise sitt unge alter ego om hvor galt det vil gå hvis han innleder et forhold til den upålitelige posøren Monica (Ellen Page) – bestevenninnen til hans søte kjæreste Sally (Greta Gerwig).

I en annen ende av filmen oppdager en helt alminnelig italiener (Roberto Benigni) at han uten forvarsel eller grunn har blitt kjendis over natten. Leopoldo fotfølges av paparazzis, og blir konstant intervjuet av overivrige reportere som stiller banale spørsmål om hva han spiste til frokost. Ja, det er hele poenget, som blir dratt ut lengre enn det har godt av. I mellomtiden gjør det nygifte ekteparet Antonio og Milly seg klare for en viktig familiemiddag. Innen Milly får møtt ektemannens velstående familie hans går hun seg vill på vei til frisøren, så Antonio ender opp med å ta med seg gatepiken Anna (Penélope Cruz) på middagen.

Woody Allen dukker selv opp som den pensjonerte operaregissøren Jerry, i sin første filmrolle på seks år. Han ankommer Roma sammen med sin psykologkone Phyllis (Judy Davis), for å møte sine kommende svigerfamilie. Datteren Hayley skal gifte seg med en radikal advokat, men Jerry er mer i interessert i svigerfaren Giancarlo (Tenoren Fabio Armiliato). En mild begravelsesagent som har en enorm sangstemme, så lenge han synger i dusjen.

Noen av disse episodene er artigere enn andre, og som helhet er «To Rome With Love» en temmelig bagatellmessig komedie. Personlig hadde jeg heller sett en hel film om Alec Baldwins reise tilbake til ungdommen, som har et interessant konsept og sterke skuespillerprestasjoner. «To Rome With Love» lever ikke opp til forventningene som har bygget seg opp etter suksessen med «Midnight in Paris». Dette er en helt annen type film, med et mye lavere ambisjonsnivå.

Allen vurderte angivelig først å døpe filmen til «The Bop Decameron», åpenbart inspirert av de romantiske antologifilmene som ble laget i Italia på sekstitallet (av typen «Boccaccio ‘70» og «The Witches») – men dette føles mest som en samling idéskisser Woody aldri klarte å utvikle til langfilmlengde. «

To Rome With Love» er en behagelig bagatell så lenge den varer, men kommer til å gå inn i historien som en av Allens mange mellomfilmer. Og de dukker jo som regel opp etter at han har laget noe virkelig minneverdig. Etter fjorårets opptur «Midnight in Paris» synes jeg vi skal unne ham litt avslapning og moro. «To Rome With Love» er Woody i makelig feriemodus, men selv på sparebluss er han jo trivelig selskap.

Allen er allerede i gang med neste film, som kommer på kino rundt disse tider neste år. Med tanke på at den geniale moromannen Louis CK har fått en av rollene kan vi forhåpentligvis vente oss noe litt mer spesielt neste gang.