Prometheus er Ridley Scotts nyeste tilskudd til det allerede grufulle Alien-universet, og veteranregissøren tar oss med til en dimensjon hvor dybde får stadig mer plass. Det dreier seg ikke bare om å skremme primalgørra ut av brystkassa på seeren, men også stille noen store spørsmål for å se hvilke svar som kommer krypende.

Scott er 74 år nå, og menneskeetende romvesener skremmer ham nok mindre enn muligheten for at han aldri får tenke på menneskeetende romvesener igjen.

Prometheus åpner med store, sveipende bilder av landskap som virker både fremmed og kjent på en og samme tid. Vi ser en enorm UFO som svever over en klippe, og en diger, menneskeliknende skikkelse tar plass ved en foss. Det blir snart klinkende klart at «opprinnelse» blir det store spørsmålet som skal hjemsøke filmen som et sultent udyr i ventilsjaktene.

Så skrur vi klokka fram rundt 35.000 år, og møter et forskerteam ledet av det briljante paret Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) og Charlie Holloway (Logan Marshall-Green).

Etter å ha funnet et stjernekart som gjentar seg i flere forskjellige sivilisasjoner opp gjennom århundrene, får de selskapet Weyland Corporations til å sponse en to år lang reise til destinasjonen hulemaleriene peker mot. Der håper de å finne nøkkelen til vår opprinnelse: «Våre ingeniører», som forskerne kaller den mulige rasen. Vårt troende vitenskapsteam har nemlig ingen større kvaler med å kaste Darwin ut gjennom søppelsjakta.

Planeten de finner har mye av det samme levegrunnlaget som jorda, bortsett fra skyhøye CO2-verdier ... Og noe farlig som lurker rundt i mørket.

Prometheus er visuelt sett utrolig gjennomført. Verdenen er like mørk, gotisk og morbid som Avatar var optimistisk, blå og trivelig.

Kameraarbeidet er flytende godt, skuespillerne er i kjempeform (Michael Fassbender blant de mest imponerende i sin sterile, men snodig utspekulert androide), manuset er spennende, og uhyggen sitter så tett oppunder cellulosen at kinosetets armlener fort blir ens beste venn.

Det blir så ekkelt og utrivelig som man frykter flere ganger, men man ser også at den erfarne Scott holder tilbake. En mer «tabloid» regissør kunne nok tenkes å gjøre et større nummer ut av opp til flere scener, men Scott satser på pinebenken framfor torturinstrumentene.

Det er rart at en regissør må reise så fjernt fra moder jord for at det nok en gang skal bli bra, men slik er det. Scott hører ikke hjemme i Sherwood-skogen eller på vingård i Provence; han hører hjemme i et framtidshelvete på en fjern planet.

Prometheus er noe mindre tilfredsstillende enn ønsket mot slutten, men den er så solid, sterk og grim ellers at man tilgir de litt ufullendte trådene.

Jeg må regne med at Scott har en plan som er større enn min begrensede fantasi, spesielt hvis man ser på rollen som bekles av Guy Pearce: Snodig blir bare fornavnet. Derfor er det nok bare å vente på etternavnet. For selv om Prometheus besvarer noen få spørsmål, kommer også en mengde helt nye i prosessen.

Det blir nok ikke siste gang Ridley Scotts forkjærlighet for sterke kvinner som banker opp eklinger i det ytre rom havner på en skjerm, og godt er det.

Men ikke for nervene.