Denne franske prisvinneren tar for seg problemene som kan oppstå når en jente heller vil være en gutt. Litt som en barnevennlig versjon av Boys Dont Cry, rent bortsett fra at Tomboy ikke ender med blind vold, bare knuste hjerter.

Tiåringen Laure (Zoe Heran) har akkurat flyttet til et lite borettslag utenfor Paris sammen med sin høygravide mamma, pappa, og den seks år gamle lillesøsteren Jeanne. Sommerferien er i full gang, og utenfor boligblokka blir Laure kjent med jevnaldrende Lisa (Jeanne Disson). Hun spør hva «han» heter, en uskyldig misforståelse som på noen sekunder forandrer Laures identitet. Det er lett å se at Laures gutteklipp, androgyne trekk og praktiske klær kan få henne til å se ut som en «han», og det er neppe første gangen noen har tatt feil. Så etter en kort tenkepause svarer hun på Lisas spørsmål med en nølende «Michael», og etter det er hun plutselig en gutt.

Ingen av de andre ungene i området stiller flere spørsmål, og hun nyter friheten som Michael. Mens lillesøsteren elsker rosa, ballett og prinsessedill, er Laure opptatt av biler og fotball. Ifølge moren har hun alltid likt bedre å vanke med guttene, og nå behandles hun som en likeverdig. Dynamikken i lekene forandrer seg merkbart så fort jentene er med. Guttene har større frihet og leker mer aggressivt, mens jentene ikke engang får lov til å være med når de spiller fotball, sånn som Michael.

Laure ser ut til å fryde seg over friheten dette kjønnsrollebyttet tilbyr men sommeren er snart over, og skolen starter om noen uker. Bare et tidsspørsmål før rollespillet blir oppdaget. Problemene oppstår for alvor etter at Lisa forelsker seg i Michael, og vil kysse i skogen. Etter hvert må Laure rekruttere hjelp fra lillesøsteren og en løspenis laget av plastelina for å opprettholde illusjonen.

Avsløringen av bedraget blir omtrent så hjerteskjærende som fryktet, men Tomboy tyr aldri til klisjeer eller enkle løsninger. Ingenting er dramatisert eller overdrevent, alt føles veldig troverdig. Stemningen er ikke helt ulikt den svenske godbiten Flickan, som også skildret barndommen som en kaotisk underverden, der uskyldig barnelek er drevet av aggresjon og blodig alvor.

Regissøren Celine Sciamma fanger opp denne dynamikken mellom barn helt perfekt, og Tomboy er like autentisk i sin skildring av det nære vennskapet mellom Laure og hennes troskyldige lillesøster Jeannie. Sciamma får veldig naturlige prestasjoner ut av alle barneskuespillerne, med en realisme som nærmer seg det dokumentariske. Helt blottet for veslevoksen posering og påtatt nusselighet. Jeg vet imidlertid ikke om Tomboy kan kalles en barnefilm. Tilnærmingen her er sosialrealistisk, fortellerrytmen bedagelig og temaet kompleks så dette er nok mest et drama for mentalt modne tenåringer og vokse.

Sciamma legger ingen føringer på hvordan man skal tyde filmen, og overlater det til publikum å eventuelt komme opp med sine egne subtekster. Hvis du føler for det, kan Tomboy tolkes som en beretning om ei ung jente som utforsker sin identitet med rollespill, eller eventuelt tar sine første skritt mot en identitet som lesbisk eller en transperson. Eventuelt kanskje bare ei jente som utfordrer et kjønnsrollemønster der guttene fortsatt utøver dominans over jentene. Ikke vet jeg. Svarene er avhengig av tilskueren.

Jeg vet ikke heller hvor mye vekt vi skal legge på regissørens tidligere arbeider, men Celine Sciamma er selv en åpen lesbe som har tatt for seg problemene med å komme ut av skapet i kortfilmen Pauline (2009), og utforsket unge pikers lesbiske oppvåkning i regidebuten Vannliljer (2007).

Tomboy er uansett mer opptatt av å spørre «hvordan» enn «hvorfor». Dette er ikke arbeidet til en regissør som utforsker sin egen oppvekst sett gjennom et nostalgisk slør, men et ærlig innblikk i noen raske uker av en tiåring liv, fortalt fra hennes perspektiv. Hva som skjer etter denne sommeren, vil jo tida vise.