Fridrik Thor Fridriksson er allment ansett som en av de største filmskaperne Island har fostret, og nå har han laget en film om seg selv, mer eller mindre. Mamma Gogo tar sitt utgangspunkt i hvordan hans gamle mor fikk Alzheimers, og hvor vanskelig det er å være filmkunstner i et lite land i finanskrise. Høres kanskje grimt ut, men dette er faktisk en slags komedie. Og heldigvis en personlig film, ikke en privat film. Mamma Gogo blander humor og alvor på en fin måte, selv om den verken blir skikkelig morsom eller gripende.

Fridrikssons sindige alter ego (spilt av Hilmir Snær Gudnason) er en regissør som har investert alle pengene sine i et pretensiøst filmprosjekt om Islands eldre generasjon som blir en gigantisk flopp. Han står i fare for å bli totalt ruinert, men har samtidig andre problemer å håndtere. Hans kjære mamma (Kristbörg Kjeld) er i et tidlig stadium av Alzheimers, og oppfører seg stadig mer surrete. I likhet med Margaret Thatcher i Jernkvinnen får hun besøk av sin døde ektemann, og lider av voldsomme humørsvingninger. Den beste løsningen er å plassere mamma på et pleiehjem, men det vil det gamle stabeistet slett ikke vite noe av.

Fridriksson tegner et realistisk portrett av hvordan det er å oppleve at en nær slektning blir angrepet av Alzheimer, som er lett å kjenne seg igjen i for de av som har vært igjennom det samme. Mamma Gogo gir oss samtid et høvelig troverdig bilde av hvordan det er å være utøvende kunstner i land som er midt oppe i en økonomisk omveltning (med noen vittige spark til den norske filmbransjen). Mot slutten tar historien en pussig vending inn i ren fantasi og magisk realisme, som man ikke akkurat kan si er særlig vellykket men det gjør i alle fall filmen uforutsigbar.

Espen Svenningsen Rambøl