J. Edgar

Amerikansk biografisk drama med Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer, og Judi Dench.
Regi: Clint Eastwood

Publisert 20.01.2012 kl 04:00 Oppdatert 20.01.2012 kl 09:59

Tips en venn på e-post:



I et biografisk tilbakeblikk på en betydningsfull manns liv er det mange valg en må gjøre. Hva formet ham, hva fikk denne mannen til å gjøre det han gjorde og hva gjorde han egentlig? Regissør Clint Eastwood begynner å dra på årene, det har han faktisk gjort en stund allerede, og det er kanskje i alderdommen han kjenner seg best igjen selv. Han dveler i hvert fall unødvendig mye ved den siste fasen i liver til J. Edgar Hoover til å gjøre dette til en såpass interessant film som det burde være.

Historiske filmer er nesten alltid underholdenes. FBI-giganten J. Edgar Hoover var med å forme det amerikanske samfunnet i hele sitt liv gjennom sitt virke. Han svarte kun til presidentene og justisministrene som kom og gikk. Og egentlig hadde kun et fåtall av dem noe makt over ham også. Hoovers hemmelige arkiv hadde samlet informasjon om alle, og spesielt potensielle motstandere. Slik beholdt han litt for mye makt altfor lenge.

Eastwood framstiller J. Edgar som et litt trist vesen uten venner og kun med en meget styrende mor som familie. Hans keitete omgang med damer og hans åpenbare homofile legning er like mye en del av filmen, som de store historiske dramaene som omga ham. Leonardo DiCaprio er best når han slipper å bruke gammelmannssminke, og gir et helt greit portrett av en plaget og innbitt mann. Når sminken kommer på, og store deler av filmen handler jo om den eldre Hoover, er det betydelig mindre spenning i tolkningen.

Dame Judi Dench spiller stort i den kanskje ikke veldig utfordrende rollen som dominerende mor.

Filmen er mest spennende i de øyeblikkene der Hoover mister masken. Den store kjærlighetskrangelen med nestleder og livsledsager Clyde A. Tolson er filmens dramatiske klimaks. Av de mer etterrettelige historiske hendelsene får vi best kjennskap til kidnappingene av babyen til Charles Lindberg. Den påfølgende The Lindberg Act i kongressen var det store vendepunktet i FBIs betydning og makt, og det er godt at dette er såpass omtalt i filmen. Andre hendelser forbigås litt vel raskt, mens Eastwood spoler fram til den gamle mannen J. Edgar Hoover hele tiden og altfor lenge om gangen. Han hviler på sakte scener og kunne med fordel ha strammet inn filmen med en halv time.