15 år etter Toy Story og 11 år etter Toy Story 2, får vi en verdig avslutning på en av tidenes flotteste og mest suksessrike animasjonsserier. Publikumsrekorder fra filmens åpning i USA, tyder på at universets appell består, og Toy Story 3 er rett og slett er en riktig god film.

I Toy Story 3 er Andy, eieren av lekene som blir levende når mennesker ikke er til stede, i ferd med å flytte hjemmefra for å begynne på universitetet. Gutterommet skal ryddes. Sheriffen Woody, Buzz Lightyear og alle de andre lekene fra de foregående filmene står i fare for å havne på fyllinga eller på loftet. De ender i stedet i en barnehage, der en traumatisert teddybjørn styrer med hard labb, og småtassene harver over lekene med ødeleggende livslyst. Woody er lojal mot sin eier og forsøker å få med seg sine medleker til å rømme tilbake til en usikker framtid hos Andy. Toy Story 3 er både morsom, spennende og rørende. Animasjonen er teknisk briljant, noe vi nærmest regner som en selvfølge fra Pixar. Dette er virkelig en film for hele familien, med et lite forbehold. Noen scener kan bli i skumleste laget for de aller minste. Og filmen er virkelig skummelt spennende ved flere anledninger. En babydukke i barnehagen har noe uggent skrekkfilmaktig over seg, som selv voksne anmeldere kan fryse litt på ryggen av. Men for all del, mesteparten av filmen har lyse stunder med glitrende komikk. Barbie og Ken står for mange av dem.

Pixar har tatt en samling enkle animerte barneleker og laget en film om å bli voksen. Dette er filmen som får voksne menn til å gråte, melder utenlandske aviser. Og kanskje er den det. Skildringen av overgangen til voksenlivet, og nostalgiske følelser for tapt tid slår an toner som de fleste over 18 vil kjenne igjen. De yngste opplever neppe filmen slik, men de får til gjengjeld en og en halv time animert magi.

Anmeldelsen er basert på den norskdubbede versjonen. Voksne vil trolig sette mer pris på originalversjonen.