Det å ha hushjelp eller tjenestepike er fremdeles vanlig i mange land, og denne filmen setter søkelyset på en gammeldags tankegang som mange vil kalle en moderne form for slaveri.

Hushjelpen Raquel har arbeidet hos familien Valdes i hele 23 år, og er en del av familien uten å være det. Hun har sitt eget lille pikerom midt i huset, og er den som vekker de fire ungene om morgenen, serverer frokost på senga og som jobber dagen lang for å holde huset i plettfri stand. Familien ser nærmest på henne som en del av interiøret, hun bare er der og utfører pliktene sine som en skygge, samtidig som hun betyr mye for hver og en.

En dag kollapser hun, og husfruen ansetter en ekstra hushjelp for å hjelpe til til Raquels store fortvilelse. Her skal ingen komme og hjelpe til, hun har klart brasene i 23 år og klarer dem i 23 til, om det så skal være. Med direkte ufine metoder sørger Raquel for at den ene ekstrahjelpen etter den andre gråtende forlater Valdes-huset.

Dette er en underfundig og sorgmunter liten film, som skildrer noen vidt forskjellige kvinner og en urettferdig tradisjon som holder folk nede og nærmest fanget. Raquel har ikke noe liv, men tør etter hvert opp og kjenner litt på alle følelsene og behovene hun har stengt inne i så mange år.

Akkurat disse scenene, der det mutte ansiktet begynner å få liv, er vel verd hele filmen, en enkelt fortalt og litt vemodig film som skaper ettertanke hos publikum. Den er filmet med håndholdt kamera og har enkle virkemidler, det blir nært og ekte og ulikt det meste av film på kino i dag.