Kjære Nicholas Sparks:

Så er vi her igjen. Det var bare noen uker siden sist vi så hverandre, da med Miley Cyrus-dramaet The Last Song. For å være ærlig hadde jeg håpet at det ble mye lengre til neste gang for jeg føler vi trenger tid fra hverandre. Det er ikke deg det er noe galt med, det er meg.

Jeg har gått lei. Lei av at du bare ser ut til å kunne fortelle en, eneste historie. Du vet, den om de elskende som møtes i sørstatene, og tilbringer noen lidenskapelige uker sammen før skjebnen skiller dem igjen. Så slår tragedien ned, kjærlighet forvandler seg til sorg, og yada yada yada. Med Dear John ser det ut til at du har klippet og limet uhemmet fra The Notebook, A Walk to Remember og Message in a Bottle, stokket litt om på klisjeene og forandret navnene med hjelp av søk-og-erstatt-funksjonen i Word.

Tittelens John (Channing Tatum) er en soldat i de amerikanske spesialstyrkene, en reformert bad boy med mye muskler som er hjemme på perm i South Carolina da han møter sin store kjærlighet på stranden. Hun er Savannah (Amanda Seyfried), en vakker rikmannsdatter som tilbringer «spring break»-ferien med å bygge hus for fattige mens hun drømmer om å starte en rideleir for autistiske barn. Godjenta! De forelsker seg, men etter to uker er lykken over. John må tilbake til militærbasen, mens Savannah må tilbake på skolen. De sverger hverandre evig troskap, akkurat som man burde gjøre etter en to ukers ferieflørt. Bare spør alle som har vært på jentetur til Kypros. John lover Savannah å komme tilbake til henne etter at han har fullført det siste året med militærtjeneste men det brysomme terrorangrepet i New York kommer mellom kjæresteparet, Savannah finner seg en annen mann og tårer drypper ned i sanden. Ellers: Livstruende sykdommer, lengtende blikk opp mot månen, mye brevskriving, tragiske dødsfall, føling i fjæra og latter gjennom tårene. De vanlige greiene.

La oss starte med det positive. Dear John er blottet for Miley Cyrus, og dermed mye bedre enn The Last Song. Skuespillerne gjør sitt beste med flosklene de har fått utdelt. Oscar-nominerte Richard Jenkins er severdig i en birolle som Johns autistiske far, og har minst en oppriktig gripende scene med sin filmsønn Channing Tatum. Så over til det negative: resten.

Dear John er regissert av Lasse Hallström, en svenske som ikke har den store tålmodigheten med sentimentalisme og melodramatisk føleri. Det er normalt en stor fordel at Hallström er en så nøktern og smakfull regissør, men ikke denne gangen. Det er umulig å klandre Lasse Hallström for å ha en følelsesmessig distanse til materialet, men en film som dette mister sin funksjon uten et minimum av lidenskap. Alt du sitter igjen med en serie romantiske montasjesekvenser, akkompagnert av gitarklimpring fra Ryan Adams og Martha Wainwright.

Men svakest av alt er som vanlig historien. Et selvparodisk oppkok av horete stereotyper, platte replikker og romantiske floskler. Nicholas, jeg har sett intervjuer der du påstår at du er vår tids Hemingway, høyt hevet over «forferdelige melodramatikere» som Cormac McCarthy. Du hevder at du skriver «greske tragedier», men den største tragedien er at folk fortsetter å kjøpe produktene dine. Du og jeg er over, ferdig, finito. Jeg håper vi aldri ses på kino igjen.

Koz og klemz,