Fy! Slem hund! Fy!! Marmaduke er basert på en avistegneserie som har vært publisert i USA siden femtitallet, og er omtrent like morsom som Dagsavisens Red og Rover. Ta det som du vil. Årets filmversjon har uansett fint lite med opphavet å gjøre, rent bortsett fra at hovedpersonen tilfeldigvis er en diger grand danois-hund.

I likhet med Beverly Hills Chihuahua snakker Marmaduke med dataanimert munn som bare andre dyr legger merke til. Marmaduke hevder han er en tenåring, så i hundeår er han allerede langt over dødsalderen. Særlig for en grand danois, som ifølge Wikipedia har en forventet levetid på i snitt sju år. Derfor kanskje passende at Luke Wilson er stemmeleggeren hans i originalen. Marmaduke har akkurat de samme problemene som de fleste tenåringer i amerikanske filmer; kjøteren sliter med å passe inn og drømmer om å være populær.

Marmaduke flytter til California sammen med familien sin, fordi eieren Phil (Lee Pace) har fått seg ny jobb i et reklamebyrå. Phil er så opptatt av å imponere sjefen Don Twombly (William H. Macy) at han forsømmer kona Debbie (Judy Greer), deres to tenåringer, og fremfor alt Marmaduke. Den digre kjøteren finner heldigvis noen nye venner i løshundene Mazie, Giuseppe og Raisin. Marmaduke forelsker seg samtidig i den blonde collien Jezebel, som er kjæresten til hundeparkens store alfahund: dobermannen Bosco. I et forsøk på å bli populær tyr Marmaduke til noen hvite løgner med hjelp av katten Carlos, og på veien svikter han sine nye venner. Kan tro han får en verdifull leksjon om verdien av vennskap fremfor popularitet, mens eieren hans lærer å prioritere familien fremfor karrieren.

Moralleksjoner til side er det selvsagt de snakkende hundene som er hovedattraksjonen i Marmaduke. Rollene er spilt av veltrente bikkjer som har kjevepartiet bearbeidet på data, sånn at det ser ut som de konstant har satt fast en brødskive i ganen (en effekt som blir enda mer påfallende med norsk dubbing). Hundene er også dataanimert hver gang de må utføre stunts man ikke klare å tvinge de virkelige biskene til å gjøre; som å stå på surfebrett eller danse til Sean Kingstons Eenie Meenie. Selv veltrente hunder har sin smertegrense. Mesteparten av «humoren» består av at Marmaduke er klossete, redd for veps og velter voksne over ende noe som særlig går utover stakkars William H. Macy, vanligvis en av USAs beste karakterskuespillere. Ellers: Mye promp og tiss, men forunderlig lite bæsj.

De minste ungene vil muligens la seg more litt, mens de fleste voksne vil hate hvert eneste sekund. Produsentene ville ha spart en formue i dataeffekter hvis de hadde gitt hovedrollene til stemmeleggerne, og bare kledd dem ut i hundedrakter. Kunne ha blitt en artigere film med mindre sikkel, dessuten. Men tilbake i virkeligheten må vi nøye oss med Marmaduke, som starter og slutter med prompevitser og stinker temmelig ille resten av spilletida, også.