Hyggelig å se en finsk film på kino som ikke er regissert av en eneste Kaurismäki-bror!

Prisvinneren Apriltårer tar for seg den finske borgerkrigen i 1918, der «De røde» fra den sosialistiske arbeiderrepublikken braket sammen med «De hvite» fra det borgerlige senatet. Sistnevnte henrettet et sted mellom 14.000 og 16.500 krigsfanger i løpet av krigens fire voldsomme måneder, et tema som fortsatt er betent i hjemlandet.

Filmen er basert på romanen av Leena Lander, og tar for seg to menneskeskjebner på hver sin side av denne konflikten. Miina (Pihla Viitala) er en av de mange kvinnene som kjemper for de røde, og leder en tropp som tas til fange av hvite soldater. Kvinnene blir brutalt gruppevoldtatt før de henrettes, men Miina overlever ved en ren tilfeldighet. Under flukten blir hun tatt til fange av den unge soldaten Aaro (Samuli Vauramo). Han har nylig kommet tilbake fra Tyskland, og er rystet over krigsforbrytelsene han er vitne til.

Framfor å avrette Miina etter ordre fra sine overordnede, akter Aaro samvittighetsfullt å føre henne til nærmeste garnison, sånn at hun kan få en rettferdig rettssak. Miina er sjokkskadd, rasende og nærmest redusert til et vilt dyr, men varme følelser oppstår mellom soldaten og fangen hans.

Etter noen dager alene ankommer de garnisonen; et tidligere mentalsykehus der bestyreren begikk selvmord. Aaro er fast i sin tro på at dommeren Hallenberg (Eero Aho) vil gi Miina en verdig behandling, han er jo en sofistikert psykolog som har publisert flere diktsamlinger. Men noe har skjedd med dommeren i løpet av krigen. Hallenberg viser seg å være en mentalt ustabil spradebasse som henretter fanger på løpende bånd, lever som en greve og drukner seg i alkohol. Dommeren utvikler en fascinasjon av den naive kjekkasen Aaro, og misbruker hans følelser for krigsfangen Miina til å spille sitt eget, psykologiske spill.

Regissør Aku Louhimies er best kjent for sine urbane dramaer, og var sist å se på kino her hjemme med Frozen Land (2005). Han bringer noe av den samme energien til Apriltårer, som blir litt tynget av overtydelig symbolisme, men byr på sine overraskelser. Apriltårer forteller oss ikke så mye om selve borgerkrigen, og utvikler seg til å bli et slags psykoseksuelt kammerspill om kjærlighet, begjær og krigens galskap.

Pihla Viitala gjør en kraftfull prestasjon med et minimum av dialog, mens Samuli Vauramo har klare filmstjernekvaliteter, noe som har ført til at han etter denne filmen er blitt headhuntet til flere amerikanske storproduksjoner.

De melodramatiske vendingene i Apriltårer går til tider på bekostning av troverdigheten men gjør i alle fall historien uforutsigbar og til tider ganske fascinerende.