Christopher Nolan redder egenhendig filmåret 2010, og innkasserer sin fjerde terningsekser på rad! Inception er et nyskapende storverk tettpakket av oppfinnsomme ideer. En psykoanalytisk actionfilm, et rystende kjærlighetsdrama, en grensesprengende sci-fi-film og en veldig snedig kuppfilm alt pakket sammen i en perfekt filmopplevelse. Den typen opptur som gjør det fristende å dra fram de mest fargerike superlativene, men det verste som kan skje med Inception er at den blir hypet til døde i oppløpet.

For å få maksimalt utbytte av Inception bør du dykke ned i denne drømmeverdenen uten forhåndskunnskaper, så jeg foreslår at du avslutter anmeldelsen her, går med raske skritt til nærmeste kino og ser årets beste film så fort som mulig. Vi snakkes senere!

Men du blir åpenbart sittende en stund til, så la oss fortsette med en mild «spoiler»-advarsel før vi beskriver historien i vage ordelag.

Dom Cobbs (Leonardo DiCaprio) store spesialitet er mentale innbrudd. Han sniker seg inn i folks underbevissthet mens de sover, og stjeler verdifull informasjon fra drømmene deres. Denne formen for psykisk industrispionasje har gjort Cobb til en ettersøkt mann, men nå har han fått et siste oppdrag som kan gi ham livet tilbake. Finansfyrsten Saito (Ken Watanabe) ønsker å utføre en Inception, der målet ikke er å stjele noe, men å plante en falsk idé i hjernen til offeret.

Til dette formål samler Cobb et «Dream Team» som inkluderer assistenten Arthur (Joseph Gordon-Levitt), arkitekten Ariadne (Ellen Page), forfalskneren Eames (Tom Hardy) og kjemikeren Yusuf (Dileep Rao). Sammen skal de gjøre det perfekte drømmekuppet. Noe som involverer tukling med underbevisstheten til arvingen Robert Fisher Jr. (Cillian Murphy) og livsfarlige utflukter inn i flere forskjellige drømmenivåer. Alt mens Cobbs eget sinn blir infisert av et virus som setter hele oppdraget i fare: Minnene av hans ustabile eks-kone Mal (Marion Cotillard). «Life is but a dream within a dream», som Edgar Allan Poe engang sa.

Christopher Nolan er allerede godt etablert som en av filmbransjens største drømmevevere, men med Inception overgår han seg selv igjen. Formspråket minner mye om Nolans tre tidligere filmer (Batman Begins, The Prestige, The Dark Knight), som alle fikk terningkast seks av denne anmelder. Han samarbeidet fortsatt med de samme nøkkelspillerne bak kamera, inklusive filmfotografen Wally Pfister.

Nolan jobbet med manuset til Inception i nærmere ti år, og har bygd opp en omfattende mytologi med tykk regelbok. Det kan føles overveldende å bli kastet rett inn i denne kompliserte labyrinten, så Inception bør nok ses flere ganger før man henger hundre prosent med i alle svingene. Alt er likevel fast, følelsesmessig forankret i karakterene, ikke effektmakeri og Nolan tyr bare til datagrafikk når det er strengt nødvendig. Mange vil sikkert dra paralleller til The Matrix, som også var en egenartet utflukt i forskjellige bevissthetsnivåer og virkeligheter. Man kan ramse opp en bråte filmer som også utspiller seg i det samme grenselandet, fra Dark City, The Cell og Paprika til Dreamscape og omtrent hver bidige Philip K. Dick-historie.

Nolan har imidlertid kommet opp med en helt unik vinkling, som er en slags oppsummering av temaer han har utforsket gjennom hele karrieren. Inception er hans egen personlige drømmefilm, som har manifestert seg rett fra regissørens underbevissthet men han kunne bare ha laget den med et filmselskap som var villig til å gi ham totalt frie tøyler og i overkant av 200 millioner dollar til å virkeliggjøre drømmene. Enten de innebærer å iscene­sette kampscener i vektløs tilstand, gjenskape klimakset fra James Bond-klassikeren I hennes majestets hemmelige tjeneste eller orkestrere en helt mesterlig actionsekvens som kryssklipper mellom fire forskjellige bevissthetsnivåer og tidsperspektiver.

Inceptions psykologiske landskap er strammere og mer disiplinert enn for eksempel David Lynchs surrealistiske mareritt, men følger sin egen drømme­logikk like kompromissløst. Det gjenstår å se om Inception treffer tids­ånden med like stor kraft som Nolans Batman-filmer, men den er minst like oppsiktsvekkende og har alle forutsetninger for å mette et publikum sultefôret på ukonvensjonelle, kommersielle storfilmer som utfordrer fantasien og appellerer til intellektet. Det kan bli lenge til neste gang vi får oppleve noe liknende!