Ungdommen nu til dags, med deres nymotens duppeditter, hasjsprøyer og manglende respekt for de eldre som bygde landet. Lømler, er de! Noen burde ta dem skikkelig i ørene, og lære backfischen å oppføre seg som folk.

Vel, visse ting forandrer seg aldri. Den gamle generasjonen vil alltid være redde for rampen, og føle at kriminaliteten stadig blir råere. Og det vil alltid lages hevnthrillere «tatt rett fra avisoverskriftene», der aldrende tøffinger avliver psykopatiske drittunger. Den siste i rekken er Sir Michael Caine som bærer med seg over femti års filmhistorie (samt ikoniske roller som jernharde tøffinger i Get Carter og The Ipcress File) inn i Harry Brown. Og som forventet leverer han en kraftprestasjon som bærer hele filmen.

Minstepensjonisten Harry Brown (Michael Caine) er en mann med livet bak seg. Hans elskede kone ligger døende og dement på et pleiehjem, ute av stand til å kjenne ham igjen. Harry bor i en forfallen, deprimerende blokkjungel i Sørøst-London, der voldsomme hooliganer selger dop åpenlyst, herjer vilt og gjør hverdagen utrygg for beboerne.

Etter at kona dør er Harrys eneste lyspunkt ettermiddagene han spiller sjakk på puben med sin siste gjenlevende venn, Leonard (David Bradley). Leonard blir stadig plaget av unge pøbler, og en morgen vekkes Harry av politidetektiven Alice Framp­ton (Emily Mortimer). Hun kan fortelle at Leonard er funnet død, drept av en ungdomsgjeng. De skyldige går fri, og Harry får nok. Han åpner esken med effekter fra sin tid som marinesoldat i Nord-Irland, tar ut sin gamle tjenestepistol og begir seg ut i blokkjungelen for å avlive avskum.

Harry Brown ønsker å framstille seg som en sosialt relevant thriller, som tar for seg dagsaktuelle problemer på en provokativ og tankevekkende måte. Regidebutant Daniel Barber ville sikkert blitt dypt fornærmet hvis man sammenliknet Harry Brown med syttitallets vigilante-thrillere men det er akkurat hva dette er; en exploitation-film. Ikke et hardbarket Ken Loach-drama, eller engang en britisk versjon av Clint Eastwoods Gran Torino. Bare en oppdatert utgave av Death Wish 3, med Michael Caine som geriatrisk, hevnende engel.

Daniel Barber er en betydelig mer begavet filmskaper enn Death Wish-seriens Michael Winner, og Michael Caine har naturligvis et bredere register som skuespiller enn actionikonet Charles Bronson. Tonen er mer alvorlig, men attityden er akkurat den samme, og like endimensjonal som reaksjonær.

De mest effektive scenene her er de som er minst realistiske, inklusive et nervepirrende besøk hos en grotesk våpenhandler (uhyggelig spilt av Sean Harris), og de minst effektive scenene forsøker å gi filmen en slags sosial samvittighet. Vi kan alle sette pris på å se 77-årige Sir Michael Caine iskald ekspedere skurker, men det er hyklersk å late som om filmen har noe relevant å si om dagens England.