Den første filmen i serien om det grønne trollet Shrek kom som et friskt pust i 2001. Respektløs harselering med Disney, lekne referanser og en flink og morsom eventyrvri traff både publikum og kritikere. Film nummer to holdt også et høyt nivå, mens nummer tre ikke var helt på høyden. Shrek Lykkelig alle sine dager skal være den siste i serien. Det er nok nå, men dette er verdig avslutning.

Denne gangen møter vi Shrek som overarbeidet bleieskiftarbeider og motvillig turistattraksjon. Trollet savner sitt gamle liv. Tror han. I et anfall av familiefrustrasjon skriver han under en kontrakt med filmens skurk Rumpelstiltskin. På norsk heter han muligens Romlestokk (dette er nok en film der det ikke alltid er lett å tyde den norske talen). Kontrakten får fatale konsekvenser og Shrek blir plassert i et parallelt univers der ingen av hans venner kjenner ham. Hans kone Fiona er et geriljatroll i skogen, eselet er et kuet trekkdyr og katta er feit. Og på rikets trone sitter erkeskurken Rumpelstiltskin.

Som de fleste av den siste tidens amerikanske animasjonsfilmer med blockbusterambisjoner kommer Shrek Lykkelig alle sine dager i 3D. Og det er den versjonen som reklamepengene legges i. 3D er ikke noe nytt. På 50-tallet ble det lansert filmer i 3D i USA, som et forsvar mot den nye konkurrenten fjernsynet. Siden har filmindustrien fristet med gimmicker som ristende seter og luktekort for å dra oss til kinosalene. Dagens 3D er mer teknisk avansert. Wow-faktoren er større, om du vil. Men, til syvende og sist må filmens historie bevege oss, på ett eller annet plan.

Kinoene i Norge er i gang med en voldsom teknisk utbygging til digitalt utstyr. Snart vil de fleste kunne vise film i 3D. Det skal bli spennende å se om 3D-trenden vil vare, eller om den slår følge luktekortene.

Denne anmeldelsen er basert på 2D-versjonen, og Shrek Lykkelig alle sine dager klarer seg fint som flatfilm. Filmen byr på en liten moralpreken om familie og vennskap som noen ganger føles litt anstrengt, men her er nok feelgoodfaktor til at man går fra kinosalen med et lite smil om munnen.

Filmen mangler den frydefulle anarkismen fra de beste i serien, og universet føles ikke så nytt og friskt. Ett lite nikk til Piknik med døden i starten viser at Dreamworks fortsatt kan leke med filmhistorien. Men likevel, man sitter igjen med en følelse av å ha sett det før.

Vi får omtrent det vi forventer. Det er hyggelig det, men de beste Shrek-filmene ga oss litt til.