Kevin Smith har bygget opp sitt eget lille imperium med hjemmelagede lavbudsjettkomedier som Clerks, Mallrats og Dogma. Actionkomedien Cop Out representerer et vendepunkt for Smith, etter floppen med sexkomedien Zack and Miri Make a Porno. Dette er den første filmen han ikke har skrevet selv, og den første produsert av et stort studio dessuten Smiths største kassasuksess i statene. Dessverre også hans minst særegne og severdige film, selv om den har sine inspirerte øyeblikk.

Politipartnerne Paul (Tracy Morgan) og Jimmy (Bruce Willis) har jobbet sammen i New York i ni år, men etter en mislykket undercoveraksjon blir de begge suspendert en måned uten lønn. En katastrofe for fraskilte Jimmy, som må skrape sammen 48.000 dollar til datterens bryllup (rundt dobbelt så mye som Kevin Smiths debutfilm Clerks kostet å lage!). Den sleske stefaren Roy (Jason Lee) har allerede tilbudt seg å betale for bryllupet, men det er en ydmykelse Jimmy ikke akter å utstå. I stedet velger han å selge sin mest dyrebare eiendel: et veldig sjeldent baseballkort han har samlet på siden barndommen. Problemer oppstår når kortet blir stjålet av den narkomane tyven Dave (Sean William Scott), som selger det videre til den meksikanske gjenglederen Poh Boy (Guillermo Diaz).

Undertegnede finner det mye lettere å like Tracy Morgan enn kollegaer som Chris Tucker og Martin Lawrence. Humoren hans har et appellerende snev av surrealistisk galskap, men fungerer best i små doser på TV. En hel film med Tracy Morgan kan fort bli en manisk overdose, men han glimter til rett som det er. Bruce Willis ser frisk og opplagt ut, men er ikke helt med på notene og holder seg mest i bakgrunnen mens han observerer Morgans ablegøyer med en blanding av forundring og resignasjon. De festligste episodene i filmen kommer fra Sean William Scott, som improviserer fram noen hysterisk morsomme øyeblikk som entusiastisk innbruddstyv med rusproblemer.

Han fortjener sin egen film! Problemet er at Cop Out bare fungerer i disse spredte øyeblikkene, og ikke som helhet.

Kevin Smith har ikke beveget seg så veldig langt utenfor sin egen «comfort zone». Dette er fortsatt en dialogrevet komedie, full av filmreferanser og popkulturelle krumspring.

Smith er ingen stor actionregissør, og er for bedagelig anlagt til å bygge opp den nødvendige framdriften en film som dette krever. Han har åpenbart et nostalgisk engasjement for sjangeren, men har ikke noe nytt å bidra til den.