Det er lett å bli resignert av en filmbransje som for tida nyinnspiller seg igjennom hele åttitallet, fra Clash of the Titans til The Karate Kid. Noe sier meg at dette kommer til å bli den mest skuffende filmsommeren på mange år, så jeg foreslår at vi gjør det beste ut av en stusslig situasjon.

Man kan ta The A-Team som nok et bevis på den kreative tørketida; en unødig oppdatering av en tv-serie som kun de mest fanatiske åttitallsnostalgikerne har et nært forhold til. Eller man kan parkere hjernen, gripe dagen med et smil og sette pris på The A-Team for det den er: en underholdende tøysefilm som er fort glemt, men moro så lenge den varer.

En fornøyelig prolog i Mexico gir oss en rask innføring i hvordan de fire medlemmene i dette A-laget møtte hverandre: den sigarrøykende obersten John «Hannibal» Smith (Liam Neeson), laglederen som alltid har en plan på lur, playboy-løytnanten «Faceman» Peck (Bradley Cooper), muskelbunten Bosco B.A. Baracus (Quinton «Rampage» Jackson i glansrollen som gjorde Mr. T til et tv-ikon) og den sprøyte gale piloten «Howling Mad» Murdock (Sharlto Copley).

Flere år senere tjenestegjør A-Teamet som en militær spesialgruppe i Irak, der de blir utsatt for et komplott som involverer pengeforfalskning, korrupte statsbyråkrater og et privat sikkerhetsfirma som minner mistenkelig om Blackwater.

Våre venner avskjediges i unåde, og blir som i tv-serien «fengslet for en forbrytelse de ikke har begått». Heldigvis pønsker Hannibal på en plan for å renvaske navnene deres en plan som selvsagt involverer eksplosjoner, skuddvekslinger og alvorlige brudd på naturlovene.

Vi kan akseptere helikoptre som flyr opp ned og flygende tanks men Jessica Biel i rollen som en tøff spesialagent er å strekke troverdigheten til bristepunktet. Regissør Joe Carnahan gir filmen mye av den samme maniske energien som hans livlige ADHD-actionkomedie Smokin Aces. Gassen i bånn, full rulle hele veien. Det er en tilnærming som fungerer brillefint for dette materialet: Sørg for at skuespillerne har styrtet minst tre Red Bull før hver scene, og at ingen tar noe som helst særlig seriøst.

Carnahan pisker opp energinivået, men The A-Team er hemmet av hektisk Michael Bay-redigering og en epileptisk kameraføring som ofte gjør det umulig å se akkurat hva som skjer mellom eksplosjonene. Dette er action uten konsekvenser og fare, der de tunge løftene utføres av datagrafikk og lynrask klipperytme.

Likevel, The A-Team fungerer så bra som den har noen rett til å gjøre. Filmen sikter lavt, men treffer i alle fall blinken. District 9-kjenningen Sharlto Copley er festlig som den mentalt ustabile piloten Murdock, og Patrick Wilson er opplagt som upålitelig CIA-agent. Hovedrolleinnehaverne har det rette glimtet i øyet, og bra kjemi. De ser alle ut til å more seg, og det gjør at vi morer oss sammen med dem.

Historien sklir ut i dadaistisk nonsens mot slutten, men det er lett å sette pris på The A-Teams totale mangel på måtehold. Som Hannibal sier i filmen: «Overkill is underrated»!