Produksjonsmessig er Yohan barnevandrer som et bygdespel i filmformat, ispedd noe som mest av alt minner om råteip fra Ut i naturen. Når den fungerer, er det på barnas premisser og med ekte fortellerglede som drivkraft.

Yohan barnevandrer er i utgangspunktet en spennende fortelling om norske barns kår i en økonomisk brytningstid på det seine 1800-tallet. En ambisiøs norsk barne- og familiefilm, som med sterkere prioritering kunne blitt en film nær internasjonal toppklasse med Kris Kristoffersen som forteller.

Vi følger Yohan (Robin Daniel), som selges som arbeidskraft av broren mens faren (Dennis Storhøi) er borte. Det gir harde tak i et kynisk, klassedelt samfunn, og Yohans opplevelser formidles videre med varme, action og så mye folkloristisk strøss at man skulle tro Norge for hundre år siden var et eneste stort eventyrland, krydret med dyreleik, nasjonalromantiske natursveip og så omskiftelige vær- og lysforhold at Agder-fylkene aldri har sett maken.

Filmen er overpyntet av en regissør som går amok i kjendisdisken (Aylar, Morten Harket, Alexander Rybak etc.) og i klær og rekvisitter striglet til helg, og ikke til striskjorte og havrelefse. Men kjernen i filmen, den er av gull og gode intensjoner.

Størst honnør skal barna ha, fordi de framstiller sine figurer med livaktig troverdighet og sjarm.