Vi befinner oss i Irak, kort tid etter invasjonen i 2003. Offiseren Roy Miller (Matt Damon) leder en gruppe soldater på jakt etter Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Miller er fortvilet over mangelen på troverdig etterretning, og allierer seg etter hvert med både CIA og presse for å finne sannheten.

Regissør Paul Greengrass har fått kritikerros for United 93 (2006), og har sørget for penger i kassa med to actionfilmer om Jason Bourne, begge med Matt Damon i hovedrollen. Med Green Zone forsøker Greengrass å dra med seg actionfilmpublikummet til en film som i bunn og grunn er politisk. Greengrass har bakgrunn fra dokumentarfilm, der han skildret brennbare tema som Ku Klux Klan og konflikten i Nord-Irland. Med Green Zone vender han tilbake til politisk betent samtidshistorie.

Filmen dundrer i vei med actionsekvenser fra første sekund. Heseblesende håndholdt kamera, øredøvende musikk og blinkende militære teknologiske dingsebomser sender oss rett inn uttrykket fra Jason Bourne-filmene. Greengrass kan underholdningsfaget, men vil mer enn å underholde.

Green Zone går rett i fleisen på et av hovedargumentene for å invadere Irak; Saddam Husseins antatte masseødeleggelsesvåpen. Vi presenteres for et politisk og byråkratisk skyggespill der bevis fabrikkeres for å tekkes politikeres meninger. Journalister blir nyttige idioter, mens soldater og sivilbefolkning betaler prisen.

Green Zone er fiksjon, men flere elementer og karakterer ligger tett opp til virkeligheten. Filmen er bygget på boken Imperial Life in the Emerald City, skrevet av journalisten Rajiv Chandrasekaran. Boka skildrer grov inkompetanse og politisk opportunisme det første året av okkupasjonen, og spesielt miljøet i filmtittelens «grønne sone» et sikret område i Bagdad som ble benyttet som hovedkvarter for Washingtons utsendte okkupasjonsmyndigheter.

Årets Oscar for beste film gikk til en annen film fra krigen i Irak. Katryn Bigelows The Hurt Locker er en klaustrofobisk skildring av soldater, og er en film med relevans langt ut over krigen i Irak. Green Zone er en helt annen skål. Greengrass maler med bred pensel, og portrettene av Pentagon-lakeien Poundstone (Greg Kinnear) og CIA-veteranen Gordon Brown (sic!) er karikerte, på grensen til det ufrivillig komiske.

Som actionunderholdning holder Green Zone i lange baner. Sjangeren krever ikke en troverdig historie. Men den politiske forelesningen i Green Zone avgår ved døden i sukkersøte og selvrettferdige sluttscener. Green Zone er god underholdning, men vil man vite mer om krigen i Irak er Chandrasekarans bok et bedre valg.