Alice in Wonderland bygger videre på universet fra Lewis Carrolls klassiske bøker Alices Adventures in Wonderland (1865) og Through the Looking-Glass (1872). Alice (Mia Wasikowska) har blitt nitten år gammel, og flykter fra et arrangert ekteskap. Også denne gangen følger hun etter en kanin i vest, ned i kaninhiet, og til «eventyrland».

Alice in Wonderland er Burtons syvende film med Johnny Depp. Depp spiller «The Mad Hatter» med sin sedvanlige fingerspissfølelse for eksentriske karakterer, men enkelte vil nok føle at han tråkker i oppgåtte spor. Det er ikke så lenge siden Charlie and the Chocolate Factory.

Selv om Depps navn står øverst på plakaten, i kraft av stjernestatusen fra Pirates of the Caribbean, så er Alice in Wonderland ikke først og fremst Depps film. Både Helena Bonham Carter (The Red Queen) og Anne Hathaway tar større plass, og gjør bedre roller. Crispin Glover, som man ikke ser så altfor ofte, gjør også en flott innsats. Men, i Burtons filmer er det regissøren som er stjernen.

Burtons filmer (Edward Scissorhands, Ed Wood, Sleepy Hollow og Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street for å nevne noen av de mest kjente) er særpregede og personlige univers. Alice møter Tim Burtons fantasi i all sin datagenererte kraft. Og moro er det. Animasjon og skuespill sklir over i hverandre uten at man leer et øyenlokk. Man lever seg inn i Wonderland, med sine glisende katter, kortstokksoldater og lekne visuelle nonsens. Filmen mister mye av bøkenes lekne ordgymnastikk, men tar det igjen med godteri for øynene.

Lewis Carrolls bøker har hatt en eventyrlig slagkraft i vår kultur. Historiene om Alice ble filmatisert første gang i 1903 (den ligger på YouTube), og blir referert til i et vell av kulturuttrykk som strekker seg fra The Matrix til Jefferson Airplanes syrerock, James Joyce og Salvador Dalí.

Tim Burton har holdt seg tett opp til originalens illustrasjoner, men har fylt universet med sin egen historie og sin egen forkjærlighet for det gotiske og det makabre. La gå at Alice ender opp som en sverdsvingende Jeanne dArc, og ignorer deler av den pompøse musikken. Filmen er laget med respekt, kjærlighet og særpreg. Alice in Wonderland føyer seg godt inn i rekken av mørke, humoristiske og alltid underholdende verk fra Tim Burtons hånd.

Dessuten er det umulig å ikke bli sjarmert når den strålende Helena Bonham Carter legger beina på en varmegris.