Ukens andre premierefilm om en far som rystes av drapet på sin datter, har en litt annen innfallsvinkel enn Mel Gibson-thrilleren «Edge of Darkness».

Det føles som om vi har ventet på Peter Jacksons filmatisering av Alice Sebolds roman «Alle mine kjære» siden han fullførte «Ringenes Herre»-trilogien, men etter en rekke utsettelser er den endelig kinoklar. I teorien kunne dette ha blitt et gripende, karakterdrevet drama i samme bane som Jacksons rystende «Heavenly Creatures» (1994), og en velfortjent pustepause etter hans effektbaserte mastodontproduksjoner. I praksis, derimot, har «Alle mine kjære» blitt en kostbar koloss som er overlesset av unødige dataeffekter og som aldri helt finner den rette tonen for materialet.

Susie Salmon (Saoirse Ronan) var fjorten år 6. desember 1973. Dagen da hun ble brutalt myrdet av naboen George Harvey (Oscar-nominerte Stanley Tucci) en pedofil seriemorder som tilbringer dagene med å bygge intrikate dukkehus. Susie reiser rett inn i det hvite lyset og opp i retning himmelen, men parkerer midlertidig i dødens venterom: en fargesprakende lekestue som er mer enn litt kitschy. Her holder hun et øye med de sørgende foreldrene Jack (Mark Wahlberg) og Abigail (Rachel Weisz), mens hun leser utdrag av boken for oss. Som Susie sier i fortellerstemmen: «Et mord forandrer alt», og pappa Jack er besatt av tanken på å finne Suzies drapsmann. Han fremkaller datterens Kodak-bilder hver måned for å finne ledetråder, graver opp informasjon om mulige gjerningsmenn og plager livet av politietterforskeren Fenerman (Michael Imperioli). Ekteskapet hans bryter sammen mens morderen plotter inn sitt neste offer: Susies lillesøster Lindsay (Rose McIver).

Helt uavhengig av hva man måtte føle om filmens «New Age»-tolkning av himmelriket, må det sies at Peter Jackson går helt banan med dataanimasjonen i disse sekvensene. De tilfører historien fint lite annet enn distraherende effektmakeri. Jeg tipper «Alle mine kjære» hadde fungert betydelig bedre hvis Jackson hadde dempet disse elementene, og fulgt romanen mer trofast (en roman undertegnede imidlertid ikke har lest, må det innrømmes). Alice Sebold skrev angivelig boken som en reaksjon på en brutal voldtekt hun ble utsatt for i tenårene, men Jackson hopper over disse elementene i filmen. Han redigerte bort en drøy halvtime av handlingen før premieren, og inkluderte flere effektscener. Muligens derfor «Alle mine kjære» føles ukomplett til tross for sin lange spilletid, der noe vesentlig mangler for å gjøre dette til en velfungerende helhet.

Jackson har iscenesatt noen helt mesterlige scener her. Han får solide prestasjoner ut av skuespillerne og fanger opp tidsepoken glimrende - noe som bare gjør at vi merker alle feiltrinnene desto tydeligere. Det er så mye bra i «Alle mine kjære» at man desperat ønsker at den var vel, bedre. Dette føles som en av Peter Jacksons minst vellykkede filmer, muligens fordi han er feil mann til jobben. En interessant flopp fra denne karen er allikevel å foretrekke framfor en vellykket film fra mange andre regissører. Så vi får ta til takke med det vi får, antar jeg.