Spike Jonze har skapt et monster! «Where the Wild Things Are» er ikke nødvendigvis en film for barn, snarer en film om barndom. Ingen hadde forventet seg en helt tradisjonell familiefilm med Spike Jonze (Being John Malkovich, Adaptation) bak roret, men mange vil nok bli litt fortumlet over hvor ukonvensjonell «Where the Wild Things Are» er. Totalt kompromissløs og egenartet.

Forunderlig rørende og innsiktsfull. Et lite mesterverk, og allerede en av årets aller beste filmer. Jonze ble håndplukket av forfatteren Maurcie Sendak, og har brukt mange år på å få laget filmen med integriteten i behold. Han holder seg overraskende nære barneboken fra 1963: en psykoanalytisk bildebok som bare består av ti setninger med tekst.

Niåringen Max (Max Records) blir oversett av storesøsteren, og vennene hennes knuser snøfortet hans. Mamma (Catherine Keener) flørter med en fremmed mann som ikke er pappa og hun skal servere mais til middag. Alt topper seg for Max, som får et skikkelig raptusanfall, biter mamma og styrter gråtende ut ikledd et frynsete ulvekostyme. Han må bort, vekk fra alle problemene. Han ender opp i en liten seilebåt på vei til De ville tingenes rike.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye strev Spike Jonze må ha hatt for å få laget filmen med så høy integritet. «Where the Wild Things Are» er virkelig en gave. I alle fall til alle som vet å sette pris på særegen, personlig og fantasifull film. De som faller for filmen, vil falle totalt for den. Undertegnede falt.