Den fordrukne countrysangeren Bad Blake (Jeff Bridges) har sine beste dager langt bak seg, og er nå redusert til å turnere rundt i bowlinghaller og pianobarer. Hver dag er dagen derpå for Blake. En tåke av billige hotellrom, enda billigere kvinner, røyk og whisky fra brun pose. Han er 57 år, raka fant, med fire havarerte ekteskap bak seg og en sønn han ikke har sett på 24 år. Blake er kanskje en vandrende countryklisjé, men han er blottet for selvmedlidenhet og sentimentalitet. Han har ikke skrevet en ny låt på mange år, men de gamle tekstene forteller det meste: «I used to be somebody, now Im somebody else».

Bad Blake er sjeldent edru, selv om han aldri har misset en konsert i hele sitt liv. I hvilken tilstand han tropper opp på scenen er en helt annen sak, men han har fortsatt sine lojale fans. I forbindelse med en opptreden i Santa Fe blir Blake overtalt til å gjøre et intervju med lokalreporteren Jean Craddock (Maggie Gyllenhaal), niesen til bandets pianist. De finner noe i hverandre, og starter et forhold med små, reserverte steg. Alenemoren Jean har vært såret av rabagaster som Blake tidligere, og han er uansett på vei videre. Neste spillejobb er Blakes største på lang tid: en stadionkonsert som oppvarmer for hans protesjé Tommy Sweet (Colin Farrell, av alle i verden!), et tidligere bandmedlem som nå har blitt en superstjerne. Både Bridges og Colin Farrell framfører låtene sine selv, og gjør det riktig så bra.

Regidebutant/manusforfatter Scott Cooper hadde opprinnelig planer om å lage en film om countrylegenden Merle Haggard for han kom over Thomas Cobbs roman «Crazy Heart». Historien er fiktiv, men følger en trofast tradisjon av filmer om avdankede countrysangere som inkluderer «Payday» (1973), «Honeysuckle Rose» (1980) «Honkytonk Man» (1982) og «Tender Mercies» (1983).

Det er framfor alt sistnevnte «Crazy Heart» spiller på strengene til. Robert Duvall vant i sin tid en Oscar for hovedrollen i «Tender Mercies», en film han selv produserte. Duvall nøyer seg med en sympatisk birolle som bartender i «Crazy Heart», men han var også en av nøkkelspillerne i å få filmen laget. Disse to dramaene har farlig mange likhetstrekk, og begge er totalt drevet av skuespillerne. På den annen side, historien er så erketypisk at det er like lett å trekke paralleller til fjorårets «The Wrestler».

Det burde være overflødig å påpeke at Jeff Bridges er fabelaktig i «Crazy Heart», for det er han jo alltid. Det gjenstår å se om Bad Blake er «hans livs rolle» (om noe er det heller en livs rolle for Kris Kristofferson), men dette er i alle fall en rolle som kler ham perfekt. Bridges har selv gitt ut flere plater, så han er helt hjemme både på scenen og i dette miljøet.