The Wolfman er en «remake» av The Wolf Man en klassisk horrorfilm fra 1941. Ivrige horrorfilmfans kan nikke gjenkjennende til både navn, rekvisitter og historie.

Lawrence Talbot (Benicio Del Toro) vender tilbake til sin fars gods etter at broren har omkommet under blodige omstendigheter. Lawrence fatter tidlig interesse for brorens forlovede Gwen, spilt av Emily Blunt. Hennes bidrag til filmen er først og fremst dekorativt. Lawrence har et mildt sagt komplisert forhold til sin far, spilt av Anthony Hopkins. Hopkins spiller faren med få fakter, steinansikt, og noe som mest minner om fraværende kjedsomhet. Del Toro formidler i det minste en grad av intensitet når han legger ut på jakt etter brorens ulende morder.

I klassisk horrorfilmtradisjon appellerer The Wolfman til publikums grøssende fascinasjon over spesialeffekter og viktoriansk gotikk. Og på dette planet fungerer filmen godt. Man kan velte seg i stemningsfull uhygge med illevarslende skygger i tåkelandskap, og forvandlingene fra menneske til varulv skildres med alt moderne filmteknikk har å by på. Historien halter, men stemning og spesialeffekter holder interessen ved like.

The Wolfman skulle opprinnelig regisseres av Mark Romanek, kjent for regi av en drøss klassiske musikkvideoer. «Kreative uoverensstemmelser» gjorde at han trakk seg, og filmstudioet hentet inn Joe Johnston (Jumanji, Jurassic Park III). Johnston peiser på med splatterfilmelementer som for ikke så altfor mange år siden kun var å finne på lugubre VHS-kassetter. Våre hårete hoggtannvenner slenger rundt seg med både innvoller og avrevne lemmer så blodspruten står. Dette er ikke for den fintfølende.

Hugo Weaving (Matrix, Ringenes Herre) spiller inspektør Aberline fra Scotland Yard (et nikk til Frederick Abberline, som ledet etterforskningen av Jack the Ripper). Aberlines kjølige etterforskningsvitenskap må vike for mer tradisjonelle remedier som sølvkuler, etter hvert som varulven tar for seg av den engelske befolknings indre organer.

Varulvfilmenes varemerker, dyrisk mannlig seksualitet og blekhudet kvinne med undertrykte lengsler, er hjertelig til stede. Varulven forfølger den skjønne og lett irriterende Emily Blunt med erigerte hoggtenner fram mot filmens noe skuffende klimaks. Det lukter en oppfølger av dette her.

The Wolfman er en kjærlighetserklæring til en filmtradisjon, men står ustøtt på egne bein. Dette er ikke en revitalisering av varulvfilmen snarere en vennlig oppdatering som ikke har så altfor mye nytt å by på. Men for all del underholdende er det.