Chris Columbus filmatiserer første bok i den populære romanserien om en ung gutt som oppdager at han er i besittelse av magiske krefter. Han innrulleres på en hemmelig skole der han lærer å ta i bruk evnene sine sammen sine to bestevenner, og oppdager en spennende parallellverden som er skjult for de fleste mennesker. Men hvorfor snakker vi om Harry Potter, det er jo «Percy Jackson» som er premièreklar? Å, ja akkurat.

Vi kunne ha kastet bort mye plass på å ramse opp alle likhetstrekkene mellom Potter og hans amerikanske imitator Percy, men dette er jo ikke akkurat første forsøk på å cashe inn billettpenger på J.K. Rowlings fenomenale suksess. Det er et åpent spørsmål om Percy Jackson og Lyntyven

klarer å fylle tomrommet etter Pottermaniaen men potensialet er absolutt til stede.

Forfatteren Rick Riordan skrev «Lyntyven» flere år før den første Harry Potter-boken kom, og han har bygget opp en mytologi som står stødig på egne bein. La gå at det er en gresk mytologi. «Percy Jackson»-serien har et sterkt utgangspunkt, en ivrig fanbase og er skrevet med betydelig humoristisk sans. Så hva gjør Chris Columbus, som også regisserte de to første «Harry Potter»-filmene? Han forandrer mange av elementene som gjorde bøkene så populære, og pøser på med dataeffekter. Skolegutten Percy Jackson (Logan Lerman) lider av dysleksi og ADHD, og bor i New York sammen med sin mor (Catherine Keener). Percy har problemer med å følge med på skolen, men kan til gjengjeld holde pusten under vann i over syv minutter. Han har også en handikappet bestevenn, Grover (Brandon T. Jackson), som egentlig er en satyr. For Percy er langt fra en vanlig tenåring: han er sønnen til havguden Poseidon (Kevin Kidd), og dermed selv en halvgud med mektige krefter.

Produsenten Fox har satset enorme ressurser på denne filmen. Med imponerende spesialeffekter, enorme sets og et kobbel med kjente skuespillere i sentrale biroller. Pierce Brosnan er kentauren Chiron, Uma Thurman morer seg som slangehodet Medusa, mens Rosario Dawson er den promiskuøse dødsgudinnen Persefone.

Det Fox derimot ikke har, og definitivt burde ha gjort, er å satse særlig ressurser på å utvikle manuset. De nøyde seg med et slurvete førsteutkast skrevet av mannen bak «Scooby Doo» og «Dusinet fullt»-fiaskoene, som er kladdet sammen uten nevneverdig hensyn til bokseriens integritet. Fordummet, full av flau dialog og late klisjeer.

Den dårlige dialogen blir desto mer påfallende fordi så mye av den blir overlatt til unge, uerfarne skuespillere som ikke klarer å få liv i replikkene. Filmen er et livlig eventyr for eldre barn og har sine høydepunkter. Tempoet er såpass høyt at ingen rekker å kjede seg. Den hopper raskt fra den ene actionfylte episoden til den andre, uten å la oss blir særlig godt kjent med karakterene eller handlingen. For noen er sikkert actionscenene og spesialeffektene mer enn nok, men fansen som har gledet seg til å se denne bokserien på lerretet vil muligens bli litt skuffet.