Planet 51 fungerer bedre for sci-fi nerder med enn for barn.

De grønne vesenene på tittelens planet bor i en animert versjon av amerikansk 50-tall, med diner, bowling og flyvende Cadillac-estetikk. Forstadsidyllen presenteres over et soundtrack av pyntelig 50-tallspop. Innbyggernes underholdningstilbud preges av filmer som skildrer mennesker som invaderende, hjernespisende og tankekontrollerende monstre. Når så et menneske, i form av astronauten Chuck, lander midt i en barbecue, bryter paranoia og fremmedfrykt ut blant de små grønne menn, barn og kvinner.

Planet 51 forsøker å snu på flisa ved å sette mennesket rollen som et rommonster fra B-filmer. Det er slik tenåringen Lem og de andre innbyggerne forventer seg menneskene, etter lang tids eksponering for film, tegneserier og offentlig paranoia. Ideen er snedig, men gjennomføringen er lite vellykket.

Filmen forsøker å følge familiefilmformelen med å legge inn morsomme referanser for de voksne og spenning for barna. Det blir for mye av det første og for lite av det siste. Filmmakerne har til de grader forelsket seg i sine egne flinke filmreferanser at historien koker bort i kålen. Det er mildt interessant å kjenne igjen en kjæledyrversjon av H.R. Gigers Alien og humre av referansene til Tom Wolfe, E.T. og 2001, men når man blir teppebombet med den slags i en og en halv time blir man til slutt mildt irritert. En 7-åring er neppe interessert i det hele tatt.

Karakterene utvikles i liten grad, historien er lite engasjerende og humoren er til dels mnja ungdommelig, for å si det pent.

Alt i alt fungerer kanskje Planet 51 best som en filmquiz.