Etter å ha regissert Oscar-vinneren No Country For Old Men og kassasuksessen Burn After Reading kan Joel og Ethan Coen koste på seg en smal, svart komedie som appliserer Heisenbergs uskarphetsrelasjon til spørsmålet om Guds eksistens, i en gjenfortelling av Jobs bok. Øh, hva?!

A Serious Man er noe av det mest eksentriske Coen-brødrene noensinne har begått. Litt av en bedrift i seg selv. Dette er dessuten deres mest personlige film, som utspiller seg i det samme miljøet brødrene vokste opp i på sekstitallet, med karakterer basert på folk de husker fra oppveksten. Men selvbiografisk? Aldri i verden. Snarere en kryptisk fabel om tro og tvil, fast forankret i jødisk kultur og historiefortelling.

1967, en anonym forstad i Minneapolis, befolket av jødiske familier. Den milde akademikeren Larry Gopnik (Michael Stuhlbarg) er skjebnens narr.

På jobben som matematikklærer blir han presset ut av en koreansk utvekslingsstudent, og noen sender anonyme hatbrev om ham til skoleledelsen. Hjemme er kona hans «blitt veldig nære» familievennen Sy Ableman, og ønsker en skilsmisse. Sønnen Danny er bare noen uker fra sin «Bat Mitzva», men er mer opptatt av å røyke pot og ustanselig mase på at pappa stiller inn tv-antennen på taket. Datteren Sarah stjeler penger fra Larrys lommebok for å spare til en neseoperasjon. Broren Arthur tilbringer mesteparten av tida på badet, mens han suger ut verk fra en cyste i nakken og skribler i en magisk bok som skal forutsi meningen med livet.

Noen har meldt Larry inn i en «Månedens LP-plate»-klubb som krever ham for penger. Han kastes ut hjemmefra. Advokatregningene tårner seg opp.

Hver dag byr på nye motganger for stakkars Larry, som ikke kan begripe hvorfor hverdagen hans blir snudd opp med. «Jeg har jo ikke gjort noe galt». Er det et poeng i alle disse prøvelsene, og er «Hashem» til stede i livet hans? Larry oppsøker tre rabbier for å få svar på dette metafysiske mysteriet men de har fint lite å bidra med.

A Serious Man starter med en kryptisk prolog basert på et jødisk sagn (som Coen-brødrene har diktet opp selv) og ender med et digert spørsmålstegn. Den har en temmelig snedig struktur basert på Jobs bok i Bibelen, der vi i publikum blir tvunget til å gå igjennom det samme dilemmaet som hovedpersonen: Ved å forsøke å finne en dypere mening i et kaos som ikke nødvendigvis har det.

Filmen gjøgler med jødiske stereotyper, særtrekk og ritualer, men Coen-brødrene har selv et temmelig avslappet forhold til religiøs dogmatikk. Mer enn noen av deres tidligere filmer opererer A Serious Man på sitt egne, lukkede nettverk. Denne spøkefulle gåtefullheten inviterer til at publikum skal overanalysere filmene deres, og tillegge dem intensjoner som neppe var der i utgangspunktet. Folk vil sikkert tolke A Serious Man i alle mulige retninger, noe som sikkert morer Coen-brødrene skikkelig. Man får følelsen av at de kødder med oss, akkurat som Gud køddet med Job. Dette er langt fra en av brødrenes mest publikumsvennlige filmer, men helt klart en av deres mest fascinerende.

Jevnlig veldig morsom, jevnlig forvirrende. Som en av karakterene i filmen sier: «Aksepter mysteriet!»