En kombinasjon av Olsenbanden og Rocknrolla, med et anstrøk av Tarantino. Slik får man Tomme tønner, med stort sett bare fornøyelig skrammel. Faktisk er det blitt en ganske underholdende filmlek, der det lett kunne ha blitt sjangersmørje.

Om andre inspirasjonskilder også er synlige, så er det ingen tvil om at den virkelig store inspirasjonskilden er ex-Mr. Madonna, Guy Ritchie og hans historier om London-gangstere.

Denne gangen foregår rivaliseringen ikke mellom East End og North London, men mellom København, Grünerløkka og Nord-Norge. Og faktisk, det står til troende å nærmest direkteoverføre denne sjangeren uten at det blir mer corny enn det som er tilsiktet. Så sant man legger alvorsbrillene igjen hjemme, vel å merke.

For dette er en særdeles uhøytidelig filmlek, der kameratene Ali, Nico og Bobby gjør hva som helst for å ta et steg oppover på den kriminelle rangstigen.

Det innebærer å ta oppdrag for den farlige krimkongen Dansken (Kim Bodnia), med heroinisten Finish (Kristoffer Joner) som en medspiller på sidelinjen. En nordnorsk spritliga er også inne i rivaliseringen. Derav tittelen «Tomme tønner», trolig mer enn et direkte ønske om anmeldervurderinger som rimer på «...skramler mest»...

Det hele fungerer fordi debutantene Leon Bashir og Sebastian Dalén i tillegg til stor lekelyst også har massevis av sjangerkunnskap. Og de er vågale. De lar klimaks foregå midt på Oslo S, med rivaliserende gjenger på alle kanter, mens Oslos narkomane flokker seg omkring sekker med 400 kilo rent heroin.

Ved inngangen til det nye året er Tomme tønner en ruglete gladpille med akkurat passe syreinnhold. Til og med Lene Alexandra Øien kommer fra det med glimt i øyet. Også hun er med på notene i filmens «røft er bra»-holdning.