Geir Stian Ulstein setter sansene og leselysten på prøve med En vakker dag, som er totningens tredje roman.

Dette er en relativt kort roman, bare 223 sider, men få om noen romaner etterlater leseren med så mange spørsmål og følelsen av noe ufullendt etter endt lesedyst som En vakker dag. For vi får ikke vite noe! En navnløs fotograf, som også har fortellerstemmen i boken, kommer hjem til sitt et gang så velstående hjemland. Er det Norge? Det får vi strengt tatt aldri vite. Dialogene i boka foregår med navnløse kvinner og menn, ingenting i teksten avslører noe som helst om hvor i verden forfatteren har sendt oss. Det er som å lese et foreløpig utkast til Mad Max-filmene.

Disse grepene gjør sitt til at fantasien har gode vekstvilkår etter hvert som sidene vendes. Det er en vond verden forfatteren forteller om. Fortelleren ankommer sitt gamle hjemland i et slitent FN-fly og må bestikke noen vakter for å reise rundt som krigsfotograf i det krigsherjede og totalt sønderknuste landet. Geir Stian Ulstein benytter seg av et til tider voldsomt språk, hvor han ved hjelp av groteske beskrivelser av vold, voldtekter og andre grusomme krigshandlinger skildrer hva som skjer med et land som er i krig.

Ingenting blir nevnt, men etter hvert som fortellingen går sin gang aner vi konturene av Norge. Mot slutten har fotografen og livvaktene hans kommet til «et tettsted som hadde vokst opp rundt en ammunisjonsfabrikk». Raufoss?

En vakker dag er en roman utelukkende bestående av skremmende lesning, men med tematikk som likevel ikke er verdt å gjemme under puta. Ulstein har sørget for å gi fortelleren en ballast som driver fortellingen framover. Som krigsfotograf i Kongo har han sett og fotografert de mest utenkelige grusomheter, og når han sakte, men sikkert lar det krigsherjede Kongo gli inn over grensene til fredelige Norge, kommer a-ha-opplevelsene på løpende bånd.

En spesiell roman med et voldsomt og særdeles malende språk som til tider kan virke både spekulativt og unødvendig, men når siste side er lest og tankene får ro, kommer også bokas første linjer, ført i penn av den fotograferende fortelleren, til sin rett: «Jeg har sett, nå skriver jeg». Men hvor har han sett det? Hvem har sagt hva? Hvem er fienden? Hva har vi egentlig lest? Geir Stian Ulstein holder kortene svært tett til brystet – på godt og vondt.