BJØRN SIVESIND: Den magiske reisa

Alfa forlag
Publisert 10.03.2012 kl 04:00 Oppdatert 13.03.2012 kl 10:15

Tips en venn på e-post:



Tateren Hilmar «Bussi» Karlsen Rosenborg har i mange år sunget taterviser og fortalt historier og anekdoter fra et langt barndomsliv som vandri, eller reisende. Så mye har han på hjertet at han har inngått kompaniskap med forfatteren Bjørn Sivesind, og på leirbålvis har de sammen skrevet Den magiske reisa. Bussi har fortalt mens Sivesind har notert flittig.

Bussi er en glad og livssulten mann som har opplevd mye i livet. Han har i alle år på konserter og andre sammenhenger lagt vekt på de fine stundene og de gode minnene livet som reisende har gitt ham.

Det bærer også denne boka preg av. Bussi forteller om samholdet familiene imellom, om faren Hilmars oppsiktsvekkende talent for bilbytting og moren Laura som alltid sørget for at dukene var rene og rynkefrie, selv om «stuebordet» kanskje var av det provisoriske slaget i et telt.

Selv om boka ikke er på mer enn i underkant av 160 sider, er det likevel veldig mye lesestoff mellom de to permene. Det er koselig å lese om somrene langs landeveien i en gammel Opel eller aller helst en grom amerikaner. Bussi og forfatteren har lagt sin sjel i å legge vekt på det trivelige, og klarer på god vei å romantisere taterlivet, noe som morsomt nok var noe Bussis kone Ritha gjorde som ung jente også. En mystisk mann av taterslekt, det måtte være noe! Troll i ord, heter det.

Men dette er Bussis liv og Bussis historier. Selv om enkelte episoder har vært leie, har Bussi stort sett vært forskånet for hatet, forfølgelsen og ondskapen mange tatere opplevde i møtet med lokalbefolkningen. Han knyttet i stedet sterke vennskapsbånd med mange «buroer». Boka inneholder en del utsnitt fra Thor Gotaas bok Taterne. Livskampen og eventyret, som forteller den sure siden av taterlivet. Avsnitt som skjærer i sjelen etter Bussis fine historier om hvordan livet som handelsmann lokket mer enn skolebenken, som ikke akkurat ble nedslitt der Bussi satt. En grell kontrast til Bussis taterliv, men likevel viktig å ha med for å speile den andre siden av hverdagen som tater.

Bussi har mye å fortelle, og Bjørn Sivesind har vært god i å porsjonere ut historiene og gi de liv. Det anbefales likevel å bruke boka nærmest som et oppslagsverk. Man vil som leser nok oppleve at man får mer utbytte av boka og historiene dersom man plukker ut noen kapitler nå og da, i stedet for å lese fra perm til perm.

Boka er rikt illustrert, samtidig får Bussis fortellerstemme en pause midtveis, da innsendte historier fra alt ifra privatpersoner til historielag landet rundt får lov å skinne på sidene. Her forteller «vanlige folk» om hvordan de husker møtet med taterne, som spesielt for unge mennesker fungerte som syltetøy for nysgjerrige fluer.

Den magiske reisa har blitt en jovial og fin bok som forteller om medaljens framside. Bussi har aldri lidd noen nød, noe han er nøye med å understreke i boka.

Skal man imidlertid pirke litt hadde det ikke gjort noe om navn hadde blitt sjekket en siste gang før den endte i trykken. Nærradioen på Raufoss heter både Toten Radio og det korrekte Radio Toten, og Arild som det refereres til på nærradioen, er etter all sannsynlighet mangeårig redaktør Odd Arild Larsen.

Fint at mange av Bussis tekster er gjengitt bakerst i boka, og sisteverset på Send meg et bilde illustrerer vel på alle måter Bussis liv:

Jeg vikke bytte liv med noen andre,

det liv jeg fikk det vil jeg gjerne ha.

Har reist omkring i alle mine dager,

det frie liv det passer meg så bra.

Det frie liv det passer meg så bra.

På forsiden nå


...

Framtidas «totenby»

Lena skal vokse seg større

...

Hit reiser vi i jula

Drømmen er sol og varme, men favorittbyen ligger ikke på sydlige breddegrader.