Dorte er tidlig i 20-årene og har det ikke så bra med seg selv. Hun har flyttet hjemmefra og leier et lite hus ved en jernbanestasjon utenfor København. Planen er å studere, men dagene går med til å gjøre ingenting, hjemme og i byen. Hun rusler rundt, spiser kake, besøker sin tante eller sitter og ser på folk. I lengden blir det tomt. Om natta får hun ikke sove heller. Men hun skriver litt, og det er kanskje det som skal til.

Danske Helle Helle er født i 1966 og skriver eksistensialistisk, om det å være til, om å ta ansvar for sitt eget liv. En rekke av bøkene hennes er utgitt på norsk, Ned til hundene fra 2009 ga henne PO Enquist-prisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Også i denne boka beskriver forfatteren unge kvinners søken etter mening og holdepunkter i livet, og måten hun gjør det på er besettende. Det er ingen store fakter eller dramatikk, men til tross for det tilsynelatende fraværet av handling er Dette burde skrives i nåtid en roman som griper meg. Det er noe med det allmennmenneskelige som beskrives, det gjenkjennbare, som gjør denne boka til en spesiell leseropplevelse.

Språket er kort og konsist med hverdagslige beskrivelser, det er slik livet er. Helle veksler mellom fortid og nåtid, fortellinger om tidligere kjærester og om tante Dorte (!) knyttes sammen med nåtidige beskrivelser av foreldre som ikke blander seg nevneverdig i datterens liv. Store begivenheter, som det å ta en abort, nevnes knapt, mens de små hendelsene flyter av gårde i en evig strøm av tiden som går. Slik blir nettopp aborten en betydelig hendelse.

Helle Helle har en helt egen måte å beskrive møter mellom mennesker på, med en dialog der ordene på et vis stopper opp halvveis mellom avsender og mottaker. Karakterene lever i stor grad i sine egne verdener, og det er ikke mangel på behov for kontakt med andre som er årsaken. Snarere er det tiden det tar å lære seg å kommunisere med den andre som ikke er på plass hos figurene i Dette burde skrives i nåtid.