Endelig er Hans Olav Lahlums romandebut et faktum. Med kriminalromanen Menneskefluene vil han utvilsomt få mange nye lesere og tilhengere. Romanens handling utspiller seg i Oslo i løpet av en tidagersperiode våren 1968. Rett før påske blir den tidligere motstandsmannen og statsråden Harald Olesen funnet skutt i sin leilighet. Det er den forholdsvis ferske etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, kalt ”K2” som blir satt på saken. Det skal imidlertid vise seg at dette blir en nokså kronglete jobb. Kristiansen forstår ganske tidlig i etterforskningen at de gjenlevende beboerne i Krebs` gate 25 har et fellestrekk. De har alle på en eller annen måte erfaringer og sjelelige sår fra andre verdenskrig som knytter dem uløselig sammen uten at de selv nødvendigvis er klar over dette faktum.

Tredje dag blir det opprettet kontakt mellom K2 og Patricia Louise Borchmann, en 18 år gammel jente som er livsvarig lenket til rullestol etter en ulykke, men med et hode og en intelligens som ikke på noen måte er lammet eller skadet. Samarbeidet disse to imellom går som en rød tråd gjennom hele romanen. Patricia har en for Kristiansen litt lei tendens til å ligge det berømte hestehodet foran ham. Leseren drives framover av stadige vendinger, gamle hemmeligheter og nye sannheter som avdekkes lag for lag med en intens nerve.

Begrepet menneskeflue er Patricias definisjon av mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så smertefullt og vanskelig at de alltid vil kretse rundt dette og aldri egentlig komme seg videre med å leve selve livet. Hun er helt klar på at morderen er en menneskeflue.

Menneskefluene kan best karakteriseres som en klassisk kriminalroman med helt klare trekk fra både Agatha Christie og sir Arthur Conan Doyle. Det er flere potensielle mordere, alle har motiv, men hva er den egentlige sannheten? Nettopp når leseren tror svaret ligger i dagen, dukker det opp nye forhold og nye konstellasjoner.

Persongalleriet er spennende og svært godt skildret. Her finner vi blant annet motstandsmenn, gammelnazister, lausunger og diplomater. Det evige dilemmaet om skyld og soning gjennomsyrer livene til disse menneskene. Karakterene er troverdige og Menneskefluene viser at selv gamle hedersmenn kan ha blod på hendene.

Et annet fascinerende aspekt i Lahlums roman er de historiske hendelsene som følger etterforskningen hele veien. Her dukker det opp både Vietnam-demonstrasjoner, andre historiske drap og kjente personer. Ja, selv Snåsa-mannen som ung er nevnt.

Språklig er det en fryd å lese Menneskefluene. Lahlum briljerer med et nesten nonchalant, selvhøytidelig språk og humringen trenger seg ofte på. Ordvalg, setningsoppbygging og rasende gode dialoger gjør at handlingen flimrer over netthinna, men med svart-hvitt bilder. Lahlum tar oss med tilbake til 60-tallet og det er en fryd å fantasere om både filmatisering og oppfølgere, noe Lahlum for øvrig har antydet.

Sannsynligheten for at så mange mennesker med skjebnefellesskap skal ha tilhold i samme bygning, kan fort bli et ankepunkt mot Lahlum, men han får til og med det til å virke troverdig når den hele og fulle sannhet rundt mordet på Harald Olesen kommer for en dag.

Menneskefluene er en særdeles leseverdig og spennende kriminalroman uten fiksfakseri, og som bør leses med innlagte refleksjonspauser.