Om dette er selvbiografi eller skjønnlitteratur er vanskelig å avgjøre. At Jeg skulle ha løftet deg varsomt over befinner seg i en litterær gråsone, som Nikolaj Frobenius' Teori og Praksis og Knausgårds Min kamp, hersker liten tvil om. Mühleisens har skrevet boken som en roman, men historien er en virkelig hendelse. Et virkelig liv. Det er ingenting i Jeg skulle ha løftet deg varsomt over som fordekker det faktum at det er det reelle mor-datter-forholdet som skildres. Uansett, rivende likegyldig debatten om biografiske romaner skal gis ut med stempelet sakprosa, biografier eller romaner er Wencke Mühleisens bok både nær og godt skrevet. Forfatteren bruker språket for å skape stemninger. Hun er kortfattet og presis, samtidig som det ikke går på bekostning av historien som skal fram.

Mühleisen skriver om moren og hennes egen relasjon til henne etter at hun ble syk og pleietrengende. Modigst er hun når hun bruker sine egne tanker rundt morens forvitring og død. Språket er konsist, samtidig som det nærmest er poetisk. Gjennom språket forstår leseren at forholdet mellom mor og datter er komplekst og at omsorgsrollene er fordreid. Moren er ikke lenger omsorgspersonen i familien, nå er det barna som må ta vare på moren. I det ene øyeblikket viser Mühleisen ydmykhet overfor moren som alltid har støttet henne, i det neste en aggresjon over å snart skulle miste henne. Mühleisen er modig. Både når hun beint fram navngir både besteforeldre og foreldre. Etter hvert i boka kommer også historien til moren og faren fram. Faren som dro, og moren som hentet ham igjen. Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er ingen forherligelse av en mor som går bort. Den danner et realistisk bilde, og det blir tydelig at tross alle irritasjonsmomenter så er familiebåndene sterke nok. Det at Mühleisen hele tiden reflekterer over forholdet sitt til moren beriker historien som enkelt sagt handler om døden og om livet. For Mühleisen strever hele tiden med å finne et felles ankerpunkt for hun å moren. Et slags minste felles multiplum. Ved å ramse opp hva moren har gjort og gjør, hvor Mühleisen er motsatt viser kontrastene mellom generasjonene. Det de har til felles er at de elsker hverandre. Det er kvinner fra to generasjoner med store skiller, og Mühleisen tar et oppgjør med forskjellene og siterer både Sara Stridsberg, bibelen og Margaret Atwood underveis.

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er en fin og nær historie. Den er verken pompøs eller romantisk. Den handler om en av livets mest naturlige tragedier: Å miste noen som er umistelig.