15. juli 1988 møtes Emma og Dexter. De tilbringer natta sammen, men er et åpenbart umake par, og de regner ikke egentlig med å se hverandre igjen. Men Emma og Dexter utvikler et spesielt vennskap som vi følger gjennom tjue år.

Hver 15. juli møter vi dem, og følger dem gjennom skiftende tider, gjennom studier, arbeid, forhold, opp- og nedturer. For alt går slett ikke glatt for noen av dem. Emma er ihuga teaterentusiast som ender som servitrise, etter hvert lærer, etter hvert også forfatter. Dexter er født med sølvskje i munnen, han har bøtter med sjarm og flyter på den i mange år som programleder, før han møter opptil flere vegger.

Nettopp at de strever, gjør at leseren får godhet for Em og Dex. De er søte, såre, morsomme og munnrappe, begge to, og selvfølgelig vet vi hvordan det vil ende. Eller gjør vi?

Jeg syntes lenge boka var forutsigbar, men fikk meg et gisp av en leseropplevelse etter hvert. Fortellergrepet med å gå inn på den samme dagen hvert år, hever boka. Det er morsomt, ikke minst når det skjer uforutsigbare ting i løpet av det året som har gått. Noen ganger blir det korte referater av forutgående år, det er ikke så spennende. Tjue år med musikk, mat og hårsveiser går forbi, og det er rom for gjenkjennelse, særlig for dem som hadde ungdomstida si på åttitallet. En del er det, men det kunne gjerne vært enda mer tidsfarge. Det blir det nok sikkert på filmen, som allerede er under innspilling, med Anne Hathaway som Emma. Noe sier meg faktisk at filmen kan bli vel så god som boka.

En morsom bonus er forfatterens egen Spotify-spilleliste til boka. Stadig flere bøker kommer med ekstra bonuser og overraskelser, noe som bare er et pluss. Jeg har i alle fall ikke opplevd at det står i veien for historien på noen måte.