Blodmeridianen er 25 år gammel og regnes som et av amerikansk litteraturs mesterverk. Først nå kommer boka på norsk, samtidig med at boka er i ferd med å bli til film, slik flere av Cormac McCarthys bøker er blitt, nå sist Veien.

Året er 1849, og vi følger en gruppe menn til hest gjennom de sørvestlige delene av USA og Mexico. Mennene rir gjennom ørken og over fjell i jakten på indianere, hovedsakelig apacher, som de overfaller og skalperer mot betaling for skalpene. Det er hjerteskjærende lesning, her spares ingen, brutaliteten og nådeløsheten skildres uten forsøk på å pynte på virkeligheten. McCarthy skal ha gått til historiske kilder og hendelsene som beskrives skal ha funnet sted, denne brutale gjengen eksisterte og de drepte og voldtok for fote.

Hovedpersonen er bare en navnløs unggutt som rir med banden gjennom flere år. Stadige tap av menn erstattes av nye, lovløse menn de ledes av en 170 kilo tung, skallet kjempe som på en side er en filosofisk vitenskapsmann, på den annen en usannsynlig brutal og forferdelig despot. Skildringene av blodsutgytelsene er nøkterne, noe som bidrar til at de virker ekstra sterkt. Det oppstår hat mellom unggutten og «dommeren», som kjempen kalles, noe som følger handlingen på forsiktig vis.

Språket er verd lesingen alene, ja kanskje mer enn selve handlingen. Det er kortfattet og nøkternt, tilhugget som det karrige landskapet McCarthy beskriver. Oversettelsen til Knut Ofstad er rett og slett en bragd, han har funnet ord de færreste av oss kjenner: «Dommeren lot ikke til å ta blikket fra den døde konusen som raget opp fra ørkenen lik en diger sjanker».

Boka er vakker i sine beskrivelser av naturen, samtidig som den er usannsynlig brutal og avskrekkende. Slik det må ha vært i «det ville vesten» den gang da. Blodmeridianen suger seg fast og slipper ikke taket før siste ord er lest.