Hvor nær kan man komme et annet menneske? I den vakre boka «Elskede Sputnik» av japanske Haruki Muramaki ønsker og lengter alle de tre hovedpersonene etter noen. Uheldigvis på en måte som ikke går helt opp.

Fortelleren i historien er en mannlig barneskolelærer som har studert sammen med Sumire og forelsket seg fullstendig i henne. De har studert samtidig, men Sumiredd har hoppet av studiene for å bli forfatter. Hun er en alvorlig liten kvinne på tjueto, hun sitter oppe om natta og grubler, og lurer hun på noe – for eksempel om forskjellen på tegn og symbol – ringer hun bestevennen K. De har lange, alvorlige og rare samtaler. Sumire og K er to ensomme og tenksomme sjeler som berører hverandre i disse møtene, men Sumire eier ikke seksualdrift, K begjærer Sumire dypt.

Så møter Sumire Miu. Miu er sytten år eldre, gift og kvinne. Og Sumire forelsker seg voldsomt. Og ting blir aldri de samme igjen etter at K en natt får en telefon fra Hellas. Det er Miu.

Trekanthistorien er både vakker og rar. Haruki Murakami forteller både om lengsel og ensomhet, om nærhet og om hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det gjør han på elegant og stramt vis, stort sett gjennom Ks øyne. Det er både realisme og noe gåtefullt i historien, som det jo også kan være i livet. Og slutten er av den typen man gjerne leser flere ganger – og kanskje ikke blir klok på den ennå.