Da Robert Conquest i 1968 kom med sin klassiker «Den store terror» om Stalin-regimets politikk på 1930-tallet, anslo han at om lag 20 millioner mennesker ble berørt på fatalt vis.

Vi som elsket Sovjetunionen mente at så ille kunne det umulig ha vært.

Vi tok grundig feil ...

Sovjetunionen skulle bygges fra primitiv bondestat til industrialisert supermakt og kommunistisk idealsamfunn. I den prosessen kunne man ikke se for detaljert på enkeltindividets skjebne. Det var kollektivet som gjaldt, og man kan som kjent ikke lage omelett uten å knuse egg. At Josef Stalin ikke bare var en taus tilskuer til uhyrlighetene som ble begått i denne prosessen fra 1930-tallet og fram til han døde i 1953, men var selve motoren i kjøttkverna millioner av sovjetborgere ble tvunget gjennom, er siden blitt grundig dokumentert. Blant annet gjennom Simon Sebag Montefiores «Stalin» (nylig utkommet på Cappelen).

Det siste skuddet på stammen er Orlando Figes' «Hviskerne», som gjerne kan leses som en forlengelse av Montefiores bok. Figes setter søkelys på vanlige sovjeteres forhold under det som i boka betegnes som et sammenhengende terrorvelde den tida Stalin styrte i Kreml. Bokas navn henspiller på antakelsen om at Sovjetunionens befolkning i løpet av denne tida ble delt i to: De som hvisket for å angi, og de som måtte hviske for ikke å bli angitt.

Forfatteren følger en lang rekke familier og enkeltpersoners skjebne fram til Stalins død, og også i en del år etter alt grundig dokumentert ved hjelp av nylig åpnede arkiver. Her er det ikke herskernes historie som fortelles (som i Montefiores «Stalin»), men den vanlige mann, kvinne og barns.

Det er hjerteskjærende lesning.

Ikke noe politisk mål, uansett hvor hellig og nødvendig det av enkelte kunne bli betraktet som, kan forsvare slike virkemidler.

Figes og hans stab dokumenterer på enestående måte, ikke bare de konkrete menneskelige skjebner, men hvordan effektene av disse påvirket en hel nasjon og de ødeleggende psykososiale forholdene Stalins politikk skapte. Store deler av Sovjetunionens befolkning ble ifølge Figes redusert til individer som ikke turde ytre seg ut over de vanlige propagandistiske floskler, verken i familie, nærmiljø eller samfunnsmessig de ble hviskere i en atmosfære av frykt, angst, mistro, misunnelse og hevngjerrighet.

Minst like smertefullt som beskrivelsen av selve terroren, deportasjonene, fangenes forhold og henrettelsene, er beretningene om «fiendene av folket» som overlevde og deres hjemkomst fra Gulag. Etter fem, ti, 15 eller 20 år i arbeidsleirer og straffekolonier, ble selv den relative frihet under tøværsperioden under Khrusjtsjov uutholdelig å bære for hundretusener av mennesker. Igjen ble resultatet tilnærmet det samme som under selve terroren: Individuell og kollektiv taushet.

Figes viser at store deler av Sovjet- og Stalinperioden skapte et nasjonalt traume av nesten uoverstigelige proporsjoner traumer som gjør seg gjeldende også i dagens Russland, og som det trolig vil ta generasjoner å komme over. Boka gjør det lettere å forstå hvordan Russland sliter med å få demokratiske mekanismer til å fungere når det i den kollektive arven er nedfelt en hel epoke der bare det å ytre seg om naboens eller kollegaens omgangsformer kunne få fatale konsekvenser.

Etter frislippet under Boris Jeltsin, kan man se på Putin og Medvedevs Russland som en balansegang mellom sprengstoffet som ligger i Sovjetperiodens ubehandlede irrganger på den ene side og ropet på kontroll og et sterkt regime på den andre. Dette kan forklare at portretter av Stalin igjen har dukket opp i offentligheten.

For den som kritiserer Russland for dets manglende evne til demokratisk orientering à la vesten, er boka obligatorisk lesning.