Av og til kommer bøker som belønner deg for at du ikke la dem bort da tanken først slo deg. Eksgangster er en slik. For begynnelsen er så visst heftig og original, men den føles nesten mer som manuset til en amerikansk actionfilm enn innledningen til en historie jeg ønsker å lese.

Forfatter og debutant Josh Bazell er lege av yrke, og det bruker han for alt det er verdt boka gjennom. Det gir en fantastisk finale, men doseringen om all verdens anatomiske finurligheter og storbylegelivets realiteter sliter på tålmodigheten i lengden. Mye av det er klokelig overført til fortløpende tabloide fotnoter.

Hovedpersonen, Peter Brown, er assistentlege ved Manhattans minst attraktive sykehus, men har en fortid som leiemorder for mafiaen i New Jersey. En vakker dag innhenter fortiden Brown, i form av en mafioso-pasient som gir ultimatumet; redd mitt liv eller så forteller jeg den hevngjerrige mafiaen hvor du har gjemt deg. Kapitlene veksler mellom legens nåtid som doktor Brown og fortiden som den foreldreløse, effektive leiemorderen Pietro Brnwa. Hele livshistorien nøstes opp mot den store finalen – og det er virkelig litt av en historie. Her er alt fra lammende kjærlighet til brennende hat, vennskap og svik, mafiakultur og vitnebeskyttelsesprogram – og røffe beskrivelser av et sykehusliv vi får håpe bare finnes i forfatterens hode. Språket er direkte og rått, som forventes kan når en for øvrig svært opplyst og belest omskolert leiemorder forteller sin historie.

Forfatteren er i besittelse av humorens gave, men det aner meg at Eksgangster oppleves best på originalspråket. For eksempel har ikke originaltittelen Beat the Reaper kommet så godt ut av fornorskingsprosessen. Men det fungerer. Og handlingen er uansett god.

Boka ble en bestselger i USA og er solgt til 25 land. Og nå skriver visstnok forfatteren på en oppfølger om den mangslungne legen Peter Brown. Jeg kan ikke helt se hvilke hemmeligheter denne har igjen å by på etter Eksgangster, men det vil i den saken glede meg stort å ta feil.