Simon Sebag Montefiore er en anerkjent historiker og Russlandsekspert. Hans biografier om Stalin har fått mye oppmerksomhet, og med Sasjenka nærmer han seg et annet landskap, nemlig romanen. Med Sasjenka beviser Montefiore at han behersker to disipliner. Rene fakta, men også fiksjonens verden. Med Sasjenka tar han vare på leseren gjennom en murstein av en roman. Han holder på kontrakten og leseren holder på oppmerksomheten overfor Sasjenkas historie.

Romanen er tredelt. Første del begynner i forkant av revolusjonen, mens andre del er i 1939 i Stalins Russland, mens tredje del er veksler mellom London og Russland og året er 1994. Når man leser en historisk roman skrevet av en historiker er det klart man bekymrer seg over metoden. I forkant var jeg smånervøs for at de historiske detaljene skulle gjennomsyre handlingen, og at den gode historien og medmenneskelige relasjoner ble svekket. Med Sasjenka er ikke dette tilfellet, dog er romanen noe tung i begynnelsen. Det tar litt tid å bli kjent med Sasjenka.

I romanen blir vi kjent med Sasjenka Zeitlin. En overklassepike med en sinnsforvirret og festglad mor og en rik far. Sasjenka er en intellektuell. ung skolepike da onkelen, Mendel, gir henne smakebiter fra revolusjonen som skal komme. Hun biter på og begynner å gjøre oppdrag for bolsjevikene i ung alder. Etter hvert blir hun sterkt involvert, havner i politiets søkelys og mister kontakten med sin far. Etter revolusjonen jobber hun som redaktør for magasinet Sovjetkvinnen, har giftet seg med en partifelle og tar jobben som proletarhusmor alvorlig, men vendepunktet kommer med et forbudt kjærlighetsforhold. Sasjenka har et kommunistisk hjerte, men etter hvert som hun modnes og ser svakheter ved partiet hun selv var med å skape begynner troen å svekkes.

Sasjenka er rik på research, eller mest sannsynlig er de historiske detaljene allerede innprentet i hodebarken til forfatteren. Den mangler dessverre litt på de hjerteskjærende skildringene når det kommer til mellommenneskelige relasjoner. Slik oppstår heller ingen klisjeer, vel å merke. Simon Montefiore har med dette vist at han meget gjerne kan ha en fot i hver leir, og leverer en overbevisende roman. Som er interessant rent underholdningsmessig, men som også viser en menneskelig side av revolusjonen. Dessuten forklarer den hvordan noen kan tro så sterkt på noe som fører med seg voldelige grusomheter.

De som gruer seg litt til å begynne på mursteiner av bøker har intet å frykte. Kommer du over de første 100 sidene har Sasjenka mest sannsynlig grepet interessen din, og etter dette blir romanen høyst avhengighetsdannende.