Den er privat inn til det pinlige, snakkesalig overfylt av trivielle detaljer og hemningsløs når det gjelder utlevering av egen familie, venner og bekjentskapskrets. Likevel – Karl Ove Knausgårds ambisiøse selvbiografiske roman Min Kamp kommer etter alle solemerker å dømme til å stå som en bauta i nyere norsk litteratur. Det er levd liv det skrives om, og det på en så intens og selvutleverende måte at hver en hverdagslig ting, hvert et bleieskrift og en fille oppvask blir knyttet opp mot de store eksistensielle spørsmål i livet.

På en språklig briljant måte settes fingeren på vår tids ømme punkt. Hva vil vi med all vår rasjonalitet, vår velferd, vår trygghet og vår likestilte arbeidsfordeling? Vil vi leve et skjermet drivhusliv der det ikke blir plass til outsiderne, de uryddige og ulydige og de som tenker nytt og annerledes? Det ligger en tone i Knausgårds romaner av lengsel etter noe grensesprengende, noe stort, noe som kan utvide horisonten, og for denne anmelder kan det virke som om han har funnet fliken av noe.

Jula ble brukt til gjennomlesing av bind 2 (562 sider). Tidligere i høst kom bind 1 om Knausgårds problematiske forhold til sin far. Også den så omsvøpsløst utleverende at familien var raskt ute med å bebude søksmål. Bind 2 om kjærlighetsliv, familieliv og småforeldres frustrerende hverdag kom i begynnelsen av desember, og bind 3 var ute til salg rett over nyttår. I februar kommer bind 4, mens de to siste er ute hos bokhandlerne i løpet av våren. Og ja, Knausgård sitter fremdeles og skriver på harde livet. Det er lagt opp til en selvbiografisk romanserie på 3000 sider. Og mannen har ennå ikke fylt 42 år.

Man kan få pustebesvær av mindre. Her satses det stort fra både forfatter og forlag, og det er allerede skumlet nok om PR-kupp og markedsmakt. Det vanskeligste selvsagt, er vurderingen om Knausgårds forfatterskap rettferdiggjør den hensynsløse utleveringen av sin omgangskrets. Hva vi vet om kona Linda, svigerforeldre, venner og brødre er ikke akkurat koseprat om man skulle møte dem i sosiale sammenhenger.

Det måtte kanskje komme. Individualismen som brøt seg gjennom med sekstiåtternes opprør etterfulgt av mediemaktenes rendyrking av intimitetsjournalistikk og utleverende realityshow til det nå toppes med Facebook, Twitter og blogger har med Knausgårds private kamp banet seg vei inn i litteraturen. Kan hende de har rett som mener denne gigantromanen setter sluttpunkt for romansjangeren i sin helhet. Denne diffuse blandingen av fiksjon og virkelighet sprenger alle rammer og baner samtidig veien for noe nytt. Foreløpig har det gitt Karl Ove Knausgård status som litteraturens nye rockestjerne og velmente spådommer om å sidestilles Hamsun og Ibsen.

Med overveldende inntrykk fra en i mer enn en forstand stor bok, kan man forsøke å roe det ned og få dette litterære stormkastet mer på avstand. Originaliteten, intensiteten, ektheten er der, det allmenngyldige også. Dette er litteratur for vår tid, våre tanker og våre følelser. Men, og det skal ikke underslås, man sitter også igjen med et lite kikker-ubehag. Spørsmålet er om stor litteratur i lengden kan rettferdiggjøre denne kunstneriske, men hensynsløse bruken av sine nærmeste.