I fjor ble hun kåret til årets debutant i USA. Hun er blitt sammenliknet med Paulo Coehlo og Isabel Allende etter at hun ga ut boken Señor Peregrino, som ble bokhandlernes favoritt. Cecilia Samartin har en behagelig langsomhet i språket sitt, på underfundig vis trekker hun leseren inn i en verden og en virkelighet som er langt fra behagelig.

Stemningen i romanen kan sammenliknes med stemningen i D.L. Smiths Miraklene i Santo Fico og filmen Cinema Paradiso. Samartin det så elegant i Drømmehjerte at man nesten kan ønske seg til Cuba etter Castros kupp og øyas fall. Drømmehjerte er en bok om balansegangen mellom sorg og håp, smerte og kjærlighet. Det er en hjerteskjærende elendighet Samartin setter ord på i sin siste roman.

I romanen blir leseren kjent med Nora, og hennes kusine og hjertevenn Alicia. Begge har en trygg og fin oppvekst på Cuba, helt til revolusjonen tar knekken på det meste. Nora og hennes familie flykter til USA, men Alicia blir igjen. Skjebnene til hjertevennene blir meget forskjellige. Når Nora blir voksen, reiser hun tilbake for å besøke Alicia og hennes blinde datter. Alicia er blitt syk etter å ha jobbet som prostituert, mannen hennes er fengslet og datteren vil bli sendt vekk om myndighetene får vite at hun er blind.

Selv om Drømmehjerte er en bok som tar fatt på noe tungt, er den optimistisk. Noen klisjeer finnes i romanen, men ikke for mange og de er både velplasserte og velformulerte. Romanen er lettlest, og forfatteren bryter opp teksten med brev. Variasjonen gjør romanen til en frydefull opplevelse, samtidig som den berører enhver leser med samvittighet og omsorg.

Drømmehjerte når ikke samme høyde som Señor Peregrino. Forfatteren forsøker seg på en samfunnskritikk som ikke slår igjen, det blir heller en skildring av et forfallent paradis. Forfattere før henne har skrevet om vennskap og kjærlighet, krig og fordervelse altfor lenge til at Samartin kan skimte med originalitet på de punktene, men det betyr ikke at temaene ikke er verdt å berøre. Samtidig er det en roman om så mye mer enn det, og historien er både vakker og trist. Språket er levende, med flotte bilder og behagelig flyt.

Drømmehjerte er som en eksotisk ferie med en god dose dramatikk.