Mange debutanter, men òg en god del velkjente på barnebokfronten kommer med sine nyskrevne tekster i denne Godnattboka, tjueto i alt. Her finner vi så sannelig direktøren for Språkrådet, Sylfest Lomheims debuttekst som forfatter! Det må en kunne kalle et skup fra Skald forlag. Vågalt er det av ham å dukke opp sammen med sterke stemmer som Ragnar Hovland, Finn Øglænd, Frode Grytten, Helga Gunerius Eriksen, Einar Økland, Erna Osland, Brit Bildøen.

Han blir ikke bortgjemt, Sylfest, snarere tvert imot. Sterk og god er fortellingen om Pilastein, fordi den har et budskap til unger. Et budskap om istid og naturens krefter, om lek og ordforståelse. Stor og innbydende lå steinen der, flat oppå og i fjerne tider med et piletre som lente seg inntil. Kanskje hentet krigerne godt vørkje til pilene sine nettopp her, for greinene hos piletreet er rette, lette og kvistfrie. Slik fabulerer Sylfest mens han dytter dyna godt rundt barnebarnet.

Det er sagt om erfarne forfattere at de måtte gjennom barndommen for å nå fram i skriving. Han har kanskje et stykke fram ennå, Lomheim, gjennom barndommen, men er det ikke akkurat det unger trenger? De spør jo stadig om at vi skal fortelle fra gamledager. Du må visst skrive mer, Lomheim.

Henning Rivedal, Heidi Marie Vestrheim, Anne Mette Hjelle, Katrine Sele, Odd Njøs, Tove Bakke, Turid Måseide, Bergljot Engeset, Terje Hellesen, Karl Seglem, Trond Morten Kristensen, Eirik Helleve, alle kommer de med debuttekster, godt hjulpet av illustratøren Gunvor Rasmussen, ellers kjent fra BT. Vi leser mye om mørkeredsel, om dyr under senga, snille bestemødre, om spennende loft, gamle klær og mye om katter. Litt for lite humor.

Mitt inntrykk av boken er at debutantene så sannelig ikke står tilbake for de etablerte. Heidi Marie Vestrheims skjønne fortelling om knølhvalen Kai som sammen med moren sin skal finne en ny sommer og Katrine Seles umulige prinsesse er fullt på høyde med både Grytten og Hovland. Atle Hansen har en hjertegod sak med den glatte Oljekaien og to appelsiner. Men den Sylfest, den Sylfest! Nå tenker jeg på sofagrisen hos Ingunn E. Wiken. Det er to Sylfester i denne boken. Den ene like god som den andre.