Det er vel heller tvilsomt om R. Kellys Gotham city vil bli stående som noe mer enn et greit gufs fra nittitallet, men at fyren har en god og snerten låtpenn har det aldri vært noen tvil om. På Write me back går R. Kelly sine gamle dresskledde soulhelter nærmere etter i sømmene. Det lukter sekstitallet og Marvin Gaye, syttitallet og Barry White lang vei på låter som Love is, Feelin' single og Lady sunday som danner det spreke trekløveret som åpner albumet.

Det dampende Barry White-soundet er intakt, og det er tydelig at R. Kelly både har pugget og husket hjemmeleksa. Albumet i sin helhet er som en ny tidsreise tilbake i tid, det er bare så synd at R. Kelly er så forelsket i fløyelsmusikken han rent glemmer å gi albumet livsviktig dynamikk. Det er grenser for hvor mange telys en orker å tenne for å yte albumet full rettferdighet. En liten luring har han imidlertid fått plass til. Den snasne Belive that it's so er en godbit der skøyerstrekene til Gilbert O Sullivan og konturene av en tidlig Stevie Wonder i høyeste grad er intakt. Men når alt kommer til alt er Write me back et godt og tidvis et veldig interessant album å lytte til.

Frode Hermanrud