Dumdum Boys har oppnådd en status som et av Norges «viktigste» rockeband, og det har vært en status det har vært vanskelig å miste. Det har liksom ikke vært så farlig at de på en nå lang serie av album stort sett bare har tråkket vannet, i hvert fall rent låtmessig. Et Dumdum-album har tidvis vært omtrent like spennende som en ny DM fra Elkjøp. Men endelig gjør de noe med det!

Årets Ti liv er faktisk veldig bra. De snur på flisa, gjør ting en smule annerledes, og det er en slags aggresjon over mange av låtene som gjør dem godt. Da tåler jeg absolutt at det ikke lenger er så lett å høre at det akkurat er Dumdum Boys som spiller.

Det åpnende tittelsporet har noe av det samme slitne preget som har vært så dominerende på mange Dumdum-album i flere år, men dog med en viss ny touch. Den mer frislupne gleden over å leke seg med noe nytt, kommer så i høy grad frem på God morgen Satan. Den er jo ganske fiks tekstmessig også – riktignok nå på flytende østnorsk fra trønderbandet. Så er det et par låter av typen «forsøke litt av det ene, litt av det andre», før Kald dag i helvete slår til som et av platens klart sterkeste spor – en rocker som kunne inngått i toppsjiktet av katalogen til samme hvem det skulle være i Norge. Den nærmest pinlig dårlige Kort rødt skjørt hopper vi elegant bukk over – det er tross alt en godt innarbeidet tradisjon for alle gode rockeband at de også skal levere noe inderlig dårlig innimellom – før Synd for deg gleder oss med mer midtempo rock av god kaliber. Rennesteinsvalsen er en skillingsvise Lillebjørn Nilsen godt kunne lagd, og den er et greit lite sidesprang her. Så kommer Evig Liv som en ny god rocker, før Fred & kjærlighet avslutter ballet i den reneste Hey Jude-ånd – vakkert, gjentagende og inderlig, kanskje en smule pompøst, men godt innenfor rammen av hva vi aksepterer å la smelte oss.

Det gode denne gang er også at dumdum'ene leker seg mer instrumentalt, og drar ut låtene i gode mellom- og etterspill – aller best på nevnte Kald dag i helvete. Kanskje de er et av Norges «viktigste» rockeband likevel?

Øyvin Søraa