Opprinnelig svenske Johanna Demker, senere mer eller mindre fra Hadeland, har vært en interessant figur i det norske pop- eller rocklandskapet helt siden albumdebuten med Things We Do i år 2000, og den derfra sluppede singlelåten True Love, som senere ble innspilt av franske Jenifer og til sammen solgt i to millioner eksemplarer i diverse fransktalende land.

Men til tross for at hun etter dette i stor grad også har jobbet som ren låtskriver for diverse andre, har Johanna Demker stort sett blitt «bubbling under» de store listeplasseringer med sine egne ting.

Med denne ukas slipp av Madness er hun kommet frem til sitt fjerde egne album, og dette er igjen en samling solide låter med mangslungne fangarmer inn i de fleste amerikanske roots-sjangere, fra country til blues og rock'n'roll. Samtidig er selve sjangerplasseringen ikke helt enkel, da Demker uten skrupler skjener inn og ut av så mangt. Best synes jeg hun er når hun lar det gå ordentlig rock i det, og nesten blir litt Melissa Etheridge i sine beste dager, med masse undertrykt emosjon og energi.

Ekstra tøff er den helt løsslupne tittellåten, men også lett Springsteen-aktige Bring It On, Could Have Been, der Johanna får hovere litt med stemmebruken, samt den smått psykedeliske Big Girl Gone Mad og den tvert imot nokså utpregede countrysaken Stranger har åpenbare hitkvaliteter, bare du får hørt litt på dem.

På første singel, Rest My Case, kan vi kanskje snakke om en slags Duffy- eller Mercy-effekt. Det er en besnærende låt, med dyktige og fikse anslag, men den klenger seg nokså åpenbart på forbildene i det amerikanske roots-territoriet. Også balladestoffet, som Snowflakes, har sine gode sider, men slår ikke i like stor grad som det mer actionpregede. Her kommer lett følelsen av Demker som trivelig, men litt anonym, sigende.

Så derfor, Johanna: Slå deg løs da er du best! Det gir heldigvis Madness mange eksempler på. Så dette er et album som vil få mange runder på spillerne fremover.