Iron Maiden gjør noe så sjelden som en låt der trommene er hovedinstrumentet på åpningssporet Satellite 15 på sitt nye album The Final Frontier. Dette er meget elegant arrangert og produsert, for låten holder på interessen hele tiden, selv om den nokså tydelig er en introduksjon til det som skal komme. Det som kommer i første omgang er tittelsporet, som til og med er lagd som andre del av «samme låt», men da er Iron Maiden straks blitt langt mer ordinære, det vil si akkurat slik vi kjenner dem. Det er absolutt greit et stykke på vei, for det er gjerne mer av det samme fansen vil ha fra et band av Iron Maidens varighet og størrelse, men jeg kan ikke dy meg for å føle at visse gitarsoloer og andre ting her er noe vi har «hørt før». Det blir litt tafatt når man stiller med tre gitarister i bandet. Selv vokalist Bruce Dickinson synes jeg har begynt å tape seg litt. Jeg har alltid likt Maiden best i de etter hvert lange faser da han har vært med, for han har gjerne stått for litt mer vidd og spenn i bandets totale låtbilde, men nå synes jeg han begynner å virke litt rusten og uinspirert.

Det er mye flott å si om Iron Maidens nye album, med sine ti stort anlagte komposisjoner som nesten uten unntak foredles til store strukturer på godt opp mot ti minutter. Det er tungt og rått, som det skal være, og innimellom med enkelte mer rolige grep for å skape den dynamikken god heavy metal er avhengig av. Noen av melodiene festner seg også, som den seige sliteren Mother Of Mercy og det har ikke alltid vært Iron Maidens største styrke. Hovedinntrykket blir likevel at dette er et Iron Maiden litt på tomgang, med få nye ideer å tilføre det tungrockmarkedet der disse engelskmennene har stått så sterkt helt siden starten i 1980.