Arne Vatnøy ung hadelending med utdanning fra Liverpool Institute of Performing Arts (LIPA, også kalt McCartney-skolen) gjør det ikke enkelt for seg selv på sin nye EP Colour Chalk. Platens fem låter er temmelig ambisiøst oppbygd popmusikk, med utspring i hans egen sang og hans eget piano, men med forholdsvis kompleks instrumentering og arrangering hele veien, for eksempel nesten alltid med en stryker eller flere liggende klart til stede i lydbildet. Låtene stiller også markante krav til hans egen vokal, som skal bære mye av melodiene, formidle følelse og atmosfære, og operere over et ganske vidt register.

Låtleiet er likevel uten unntak nokså rolig og dempet. Et visst drag av litt jazz eller endog noe klassisk ligger og lurer. Melankolien er påtagelig. En enkelt gjennomhøring yter musikken liten rettferdighet. Nyansene og melodiøsiteten kommer først til sin rett etter hvert. Da hører vi hvordan disse innledningsvis ikke så påtrengende låtene snurrer seg effektivt inn i bevisstheten.

Først føler jeg kanskje at de innledende låtene Eyes Always Open og Colour Chalk som er profilert som singler og hovedspor, virker som litt for alminnelig radiopop. Jeg synes det er utover på platen, gjennom den mer løsslupne Disney Made, den tydeligere tegnede Small Town Café og den avsluttende duetten Ever Learn med Frida Amundsen at Vatnøy løfter seg som en mer interessant låtskaper. Ikke minst gjør den tilsiktet slentrende duetten, der stemmene sklir litt rundt og forbi hverandre, seg veldig godt i mine ører, samt de intense vokalpartiene på Small Town Café. Men etter hvert kommer også slikt som tittelsporet krypende tilbake lenge etter at du har avsluttet lyttingen, og viser at disse nesten litt Marit Larsen-aktige tingene med sine tilsynelatende enkle, ja av og til nesten irriterende enkle melodigrep også kan ha både sin sterke sjarm og misjon.

Balansen mellom det intrikate og det åpenbare eller endog selvfølgelige er stikkord for slik jeg opplever Arne Vatnøys arbeid med å formulere sin egen musikalske stil. Det er en krevende vei, men jeg tror han vil lykkes. Han blir en spennende lokal singer/songwriter å følge med videre.

Et visst drag av Morten Harket som inspirasjon synes jeg ligger og hviler over arbeidet hans. Pluss en sjarmerende liten bagasje fra Liverpool, med noen anstrøk av McCartneys totalt avvæpnende pop-naivisme. Det er ting hadelendingen så gjerne må utvikle ytterligere og tillate seg å putte inn mer av.