Programerklæringen gjengitt her i OA, om gjøre det sarte enda mer nedstrippet og det storslagne enda mer grandiost, viser at Ingrid Olava vet hva god popmusikk dreier seg om. Det vil i hennes tilfelle si en ganske intrikat sådan, sterkt tenderende mot det vi kanskje helst kan kalle kunstrock. På mange måter var det vel Kate Bush som åpnet denne døra for kvinnelige artister tilbake på 70-tallet, og svært mange har gått inn der etterpå, med nokså ulikt resultat og grader av suksess.

Ingrid Olava følger kanskje særlig opp den første delen av denne programerklæringen på sitt andre album The Guest. Ganske mange spor er temmelig så nakent sunget og arrangert. Men best blir Lillehammer-jenta en periode med tilholdssted Gjøvik når hun forener begge ytterpunkter i samme låt, og skaper byggende stemninger og dramatiske kontraster. Det skjer på tittelsporet, på åpningslåten The Queen og ikke minst på Won't Be Silenced, som er det mest åpenbare hitmaterialet på platen. Her blir det riktig hektende når den svært så sarte vokalen koples med stor, liksom halvforløst melodisk substans.

Ellers er det vel nettopp på melodiene man noen ganger blir følende at det mangler noe på denne platen. Da skal det lite til før det oppleves bare som vanlig «voksenpop», eller som noe som kveles av sine egne ambisjoner. Det kan bli for anonymt, eller også i særeste laget.

Men Ingrid Olava står for noe spennende. Hun må vel fortsatt, som på debuten Juliet's Wishes i 2008, plasseres i kategorien «ung og lovende» men er i full gang med å skape sin absolutt egne stil, hun tør å ta'n helt ut, og hun byr på noen både dristige og flotte vokalprestasjoner, som på Treasure and Pain med sin «stønnende» koring og på avslutningssporet Poster Child med sine mer enn milde kabaret/Edith Piaf-takter.

Det er en pikant og besnærende underfundighet i det Ingrid Olava gjør, men her som hos så mange liknende artister, blir helheten gjerne best når det også blir litt kjør i musikken, når hun trår til litt, med rock og rytmer, og ikke bare er dempet.